Det er ganske mørkt under sengen og øynene mine bruker noen sekunder på å tilpasse seg, men jeg reagerer umiddelbart på at Gulli ikke er der. Hun er såpass stor at jeg burde sett henne til tross for dårlige lysforhold, eller i det minste ha kjent henne.

– Her, her, kom!, roper hun innstendig.

Jeg retter hodet etter stemmen og ser et lite hull i veggen innerst i kroken. Så raskt jeg klarer åler jeg meg mot åpningen, mens jeg sørger for at hele kroppen kontinuerlig er under sengen. Akkurat idet jeg stikker hodet inn i hullet, hører jeg et enormt brak etterfulgt av flere ikke fullt så høye lyder. Jeg skjønner på instinkt at det må være døren til soverommet som er knust. Smadret av noe kraftig med påfølgende regnbiter av splintret tre ned på gulvet.

Åpningen og kanalen videre er smal. Jeg lurer et øyeblikk på om den er for smal, men det går. Skuldrene sneier begge veggene, og det er for lavt under taket til at jeg kan krype, men jeg klarer å åle meg innover. Bak meg høyrer jeg lyden av støvler på gulvet. Akkurat idet føttene mine også er inne i hullet blir det mørkere, og jeg gjetter på at Gulli ved hjelp av en eller annen fjernmekanisme har lukket åpningen bak meg.

Så fort jeg klan åler jeg meg videre. Etter – ja hva vet jeg – 10 meter eller så, blir kanalen litt bredere, slik at jeg kan løpe som en ape. Jeg er på bena, men jeg bøyer meg så mye at hendene nesten berører bakken. Det er mørkt her, men et stykke foran meg er det svake strimer av lys som gjør at jeg i alle fall ser noe. Bak meg hører jeg et dempet brak. Nøyaktig hva det var aner jeg ikke, men jeg antar at støvletypene pælmet vekk sengen, og at de deretter fikk øye på luken. Det begynner å komme en rytmisk banking bak meg, jeg kan bare forestille meg at de sparker på luken.

Etter ytterligere 10 meter munner kanalen ut i en større gang. Det er en naturlig gang i fjell, og er opplyst av et svakt, skimrende lys i taket. Gulli står og venter anspent foran fem tunellåpninger.