Gulli rekker meg et tau.

– Bind dette rundt livet.

Jeg gjør som hun sier og ser at hun knyter den andre enden rundt sitt eget liv. Bare én meter skiller oss. Bak meg hører jeg igjen et brak, noe som må bety at de har brutt opp luken inn til kanalen. Gulli ser på meg og sier hurtig:

– Det går mange kanaler på kryss og tvers her inne, ingen av dem er belyst. Forhåpentligvis har de ingen lyskilder med seg og vi kan snike oss unna i mørket.

Gulli strekker seg så lang hun er med armene opp i været. Jeg ser at hun trykker på et tilsynelatende vanlig sted på veggen, og så blir det bekmørkt. Jeg ville ikke sett min egen hånd om jeg hadde holdt den én centimeter foran øynene mine.

– Vi holder hender, da har vi bedre kontroll på hverandre. Tauet er der for sikkerhets skyld. Kom.

Hvorfor kunne du ikke hatt et tau i det tråd-cd-etui-transportsystemet ditt også, tenker jeg, idet jeg kjenner høyrehånden hennes sneie magen min før den finner min venstre. Den er varm og god, og jeg blir på en eller annen måte fylt med en viss optimisme.  Vi begynner å bevege oss. De første meterne i rask gange, men når vi hører støvletypene trampe bak oss skjønner vi at de har kommet til den litt større apekanalen, og vi begynner å småløpe forsiktig. Gulli først og jeg hengende i armen hennes. På grunn av mørket og måten vi beveger oss på, føler jeg meg som Roland hengende etter Oy under Lud. Oy i Franks skikkelse vel å merke.

I begynnelsen er jeg redd støvletypene kommer til å høre skrittene våre, men så innser jeg at jeg er på sokkelessen og antar det samme gjelder for Gulli. De eneste lydene vi lager kommer fra dempede steg og svak andpusthet. Helt til jeg trakker på en skarp sten. Jeg kjenner stenen og en bitende smerte i fotbladet mens jeg er i nedtråkket. På refleks stopper jeg tråkkbevegelsen, noe som gjør at jeg mister balansen og dundrer overende. For tredje gang i dag. En skulle trodd jeg begynte å bli vant til dette nå, men sjokkert over fallet og smerten i foten utstøter jeg et lite høyfrekvent skrik. På grunn av tauet tar jeg også med meg Gulli i fallet, og heller ikke hun klarer være helt stille.

Støveltrampene, som har vært som en jevn summing, stopper plutselig opp. Jeg forestiller meg at de har hørt skrikene, og av den grunn har stoppet opp og lytter i påvente av mer. Jeg banner inni meg, mens Gulli irritert hvisker

– Opp, opp.

I det samme hører jeg støveltrampene igjen, og de virker å være nærmere enn tidligere. Vi kommer oss panisk opp og fortsetter, men det virker som om trampingen kommer nærmere og nærmere. Men samtidig fjernere og fjernere. Siden det er bekmørkt vet jeg ikke hvor vi har løpt, men jeg antar tunellen har skilt seg i flere andre tuneller, som grenene på et tre. Hadde jeg vært støvletypene, ville jeg sendt folk inn i alle de sannsynlige gangene. Men så er spørsmålet hvor mange støvletyper og hvor mange tuneller er det? Hvis tunellen deler seg mange ganger, vil det til slutt ikke være nok støvletyper til å sende minst én inn hver gang. Kan hende det er denne taktikken de har brukt og at vi nå bare har én i hælene? Og at han kommer nærmere og de andre blir fjernere?

Minuttet senere når jeg konklusjonen: Det er sannsynligvis én, og han kommer definitivt nærmere, mye nærmere. Nå er vi på en rett strekning i det som må være en svak oppoverbakke, og jeg ser striper av lys komme over skuldrene. Minst én støvletype ser oss.

– Vi rekker det!

Hvisker plutselig Gulli intenst og jeg kjenner at hun reduserer farten. Rekker hva tenker jeg, og ser plutselig i lyset fra støvletypens lykt at veien er stengt.