Det ligger en svær kampestein midt i tunellen. Der er så stor at det ikke er mulig å komme rundt. Støvletypen nærmer seg faretruende. Jeg snur meg og ser ham komme halsende i fullt firsprang.

– Ned her!, skriker Gulli

Hun bøyer seg ned, og nå ser jeg at det er et hull under stenen. Mens Gulli åler seg under, legger jeg merke til at kampesteinen er relativt rund – nei mer enn det, den er kulerund. Jeg åler meg raskt inn i hullet og under stenen. Når jeg stikker hodet ut igjen på andre siden har Gulli kommet seg på bena, har et lys i hånden og står klar ved det som må være en ny knapp i steinveggen. Så fort også bena mine er ute, trykker hun på knappen. Og stenen, stenen begynner å rulle. Først sakte, så bygger den opp fart. Steinen dundrer etter hvert nedover i en rasende fart. Det er som i Indiana Jones, bare at her har støvletypen ingen sjans. Stakkars.

– Vi fortsetter, sier Gulli.

Vi begynner å bevege oss igjen, Gulli først og jeg etter. Et eller annet sted må stenen ha stoppet, men om det i det hele tatt er mulig å flytte eller knuse den, vil det uansett ta lang tid. Jeg trekker konklusjonen at vi er trygge pr nå, noe også Gullis væremåte tyder på.

Siden forfølgerne nå er borte, beholder Gulli det lille lyset, og vi småjogger gjennom den underjordiske gangen. Underveis forteller hun historien hun skulle til å begynne på da støvletypene kom brasende. Det viser seg at jeg har kommet til et spesielt sted. Et sted der folk regelmessig dukker opp fra intet. De fleste husker alt eller deler av hva som inntraff før de dukket opp her, men mange husker ingenting. Noe annet som er spesielt er tiden. Sannsynligvis går tiden senere enn mange andre steder, det er i hvert fall noe mange mener. Dessuten er det svært vanskelig å få barn her, og følgeliger avhenger befolkningen av hvor mange som dør, og hvor mange som bare dukker opp. Samfunnet hun beskriver minner mye om et slags fredelig, men LSD-fritt, hippiesamfunn mikset med senmiddelalderen, tidlig moderne tid eller noe slikt. Historie er ikke min sterke side, men i alle fall slik jeg forestiller meg at det var i midten av forrige årtusen. Samtidig er det noen moderne absurditeter her, som «CD-etui»-gjenstanden med den elektriske motoren. Jeg lurer på om Edison kanskje har dukket opp her på et eller annet tidspunkt, men akkurat idet jeg skal spørre, skifter hun tema til noe mer alvorlig.