Gulli forteller at det nylig dukket opp en del annerledes typer – det vil si skumle typer. De dukket opp relativt samtidig og virket å kjenne hverandre fra før. Ingen av dem snakket noe særlig med folk, og de laget en del kvalme, men de var til å leve med. Helt til de fikk en leder. Han er kledd i svart fra topp til tå og kaller seg Padan Fain. Ingen vet om lederen også dukket opp nå nylig, eller om han var en av de tidligere fredfulle innbyggerne, men uansett organiserte han disse typene i et slags militært forbund. De så ut til å like det, kanskje var de soldater som falt i en eller annen krig et eller annet sted. Forbundet tok navnet Fains Venner og satt som mål å underlegge seg hele området.

De første dagene nektet noen av innbyggerne å underkaste seg Fains Venner, men det førte bare til vold. Enkelte ble regelrett nedslaktet, mens andre ble satt til å bygge sine egne fengselsceller. Det eksisterte ingen formelle maktstillinger eller -strukturer i samfunnet, dermed var det i starten heller ingen som naturlig organiserte en motstandskamp. Etter en uke eller så ble det etablert en gruppe, som forståelig nok kalte seg Motstandsbevegelsen. Dette var en gruppe med all slags folk, men få hadde særlig kamperfaring. Dermed ble det besluttet at det beste ville være å unngå åpen kamp og heller føre en geriljakrig. Medlemmene i Motstandsbevegelsen trakk seg tilbake til skogen, mens Fains Venner tok over de bebodde områdene. Siden dess har det vært en del trefninger med varierende utfall. Motstandsfolkene bor på ulike steder slik at de ikke skal bli knertet i ett angrep alle sammen. Gulli avslutter historien med å fortelle at hun er medlem i Motstandsbevegelsen, og at støvletypene som forfulgte oss i dag er fra Fains Venner. Jeg lar historien synke inn og vi jogger videre i taushet.

En stund senere stopper Gulli opp og sier:

– Vi er fremme.

Tunellen fortsetter rett fremover, så jeg forstår ikke hva hun mener, før hun igjen berører en skjult bryter i fjellveggen. Som ved et «sesam, sesam», åpner en skjult dør seg i fjellveggen. Døren er belagt med stein ytterst og går helt i et med fjellveggen, men under steinen er det et tykt lag med et eller annet metall. Gulli ber meg følge etter og vi går inn i en svakt opplyst gang mens døren glir igjen bak oss. Åtte – ni meter lenger inne kommer vi til en ny dør. Gulli banker en rytme på døren – den minner om Griswolds Halleluja, halleluja halleluja.  Det går ti sekunder, tjue sekunder og ingenting skjer. Jeg kan ikke forklare hvorfor, men jeg føler meg overvåket. Gulli begynner å flytte vekten fra fot til fot; hun ser nesten litt nervøs ut, og jeg begynner å lure på om noe er galt. Men så hører jeg et klikk, Gulli virker roligere og døren glir til siden. Rommet innenfor er sterkt opplyst og jeg myser automatisk for å redusere lysinnslippet til øynene. Foran meg ser jeg en svart silhuett av en stor person. Det er vanskelig å se noe, men det er noe kjent ved ham. Ja sannelig. Er det ikke…