Neste morgen blir jeg vekket av en lyd fra Chewbacca. Om det er et morgengjesp, eller bare måten han snakker på er ikke godt å si. Natten var god, dyp og drømmeløs. Både kroppen og hodet er klar til innsats. Fornøyd strekker jeg meg og følger etter de to andre ut av sengen. Vi begynner dagen med en god frokost før vi begir oss av gårde til Mr. Bowler, der jeg skal få en innføring i kveldens aksjon. Ferden foregår igjen i de mørke tunellene, men denne gangen har vi med oss en fakkel hver slik at jeg kan se litt av omgivelsene. En rekke ganger kommer vi til kryss der flere tuneller møtes, og selv om jeg aktivt prøver å følge med er jeg sjanseløs. Vi møter rett og slett for mange kryss og det er tilsynelatende ingen logikk i valg av retning – vi kan like gjerne gå til venstre som til høyre eller rett frem, og enkelte ganger velger vi en tunell som vender tilbake der vi kom fra.

– Hvem har laget disse tunellene?, spør jeg

– Legenden sier det var noen spretne bjørner en gang for lenge siden, svarer Gulli med et lite smil.

Bjørner altså, tenker jeg. De må ha vært halvt meitemark eller noe.

Etter det som føles som mye frem og tilbake, har vi nådd en blindvei. I enden av tunellen er en solid tredør inngravert med en stor B. Chewbacca banker en serie raske slag på døren. Deretter er det stille et par sekunder før jeg hører bankelyder fra innsiden. Som svar på dette banker Chewbacca et par slag til, jeg hører et klikk og døren glir sakte innover.

Like innenfor døren står en eldre mann, kanskje i slutten av 50-årene, med en bowlerhatt på hodet og et stort smil rundt munnen. Gulli introduserer oss, og Mr. Bowler gir meg et varmt og solid håndtrykk. Mr. Bowlers leilighet, om jeg kan bruke et slikt ord om noe som egentlig er en hule, ligner Gullis og Chewbaccas i størrelse og romløsning, men den ser mer ut som et skikkelig hus. Gulv, vegger og tak er dekket med trebord, på gulvet ligger det flere tykke tepper, mens gobeliner henger på veggene. Sentralt i rommet står noe spesielt. Jeg vet ikke hva det heter, men det minner om bordene foredragsholdere ofte bruker til å legge notatene sine på, en liten forhøyning til å stå på og en skråstilt bordplate omtrent i brysthøyde. På bordplaten ligger en enorm bok – minst én meter høy og over en halv meter bred i lukket tilstand. Jeg åpner munnen for å spørre om boken, men et raskt blikk fra Gulli stopper lyden i halsen på meg. Boken er nok forbeholdt de som har vært med i Bevegelsen en stund, jeg får spørre igjen i morgen. Om jeg er i livet da.

Vi setter oss rundt Mr. Bowlers spisebord, og han går igjennom kveldens aksjon. Grundig. Med oppgaver for alle og beskrivelser av lokasjonen. Aksjonen starter presis etter solnedgang. Jeg kjenner hjertet banke. Jeg lever. What A Feeling!