Livet endrer seg når man driver en suksessfull blogg som navet i et optimalt nettverk. Allerede etter to dager merker jeg mer oppmerksomhet. Folk ser på meg på gaten, folk ser på meg i butikker, folk ser på meg når jeg snakker med dem. Jeg har jo vært en vanlig person en gang i tiden jeg også, og vet at det for mange er vanskelig å snakke til kjendiser. Jeg har derfor begynt å hilse til alle som ser på meg. Overraskelsen lyser i ansiktene deres av at jeg, nasjonal kjendis med globalt potensiale, uoppfordret hilser på dem. Etter at jeg har passert par og grupper hører jeg hvordan de begynner å snakke sammen, opphisset over det lille glimtet av glede jeg nettopp delte med dem.

For en vidunderlig følelse!

For meg altså. Å kunne spre en slik glede bare ved å si et par velvalgte ord. Jeg føler meg som en Starboy. En mother fuckin’ starboy, men i en litt annen form. Skulle forresten byttet ut synthen eller hva det nå er i refrenget med koring.

Jeg merker for øvrig at jeg ikke er helt på toppen enda. Da jeg ville ha noen gratis klesprøver fra en butikk ble ekspeditøren så overveldet da jeg gikk at hun tilkalte vektere. Heldigvis visste de hvem jeg var, så de bar meg på gullstol til sjefen sin så han skulle få hilse på meg. Én time senere og noen kroner og en autograf fattigere kunne jeg endelig forlate senteret. De hadde rett og slett så store problemer med å gi slipp på meg og min kjendisglans at jeg måtte betale for å få gå. Spennende å se hvordan det blir når populariteten stiger enda mer.