Som den seriøse bloggen vi er, kan vi ikke bare dekke lette og hyggelige saker. Vi må også formidle de tyngre begivenhetene. Dyptgående analyser av krevende aktualitetssaker som preger samfunnet og livene vi lever. Merk deg denne dagen – en dag viet til kritisk kvalitetsjournalistikk som oppfyller våre innerste behov for innsikt. Vi er ikke underlagt konsesjonskrav, så dette er noe vi gjør av egen fri vilje. Det er mulig vi kommer til å rette et refusjonskrav til staten for å få dekket utleggene til denne posten, men vi kommer ikke under noen omstendigheter til å true med å flytte hovedkontoret vårt om staten nekter å betale. En benektelse av vår viktighet og faglig tyngde i det norske samfunnet kan Staten bare prøve på, vi står så sterkt at alle automatisk skjønner at Staten farer med tomme ord.

Temaet vi skal se nærmere på i dag er selvfølgelig Farmen – realitydokumentaren om hvordan det var å leve på en gård i Norge for 100 år siden. Forrige uke var preget av bruduljer da storbonden Stine valgte Simen i Olsenbanden til førstekjempe. Beskyldninger om avtalebrudd haglet og treerbanden gikk totalamok, spesielt utenfor kamera. Men var dette overraskende og hadde de noe å bli sint for? At et avtalebrudd gir umiddelbart sinne er forståelig, men at det ville skje var langt i fra overraskende. Dette er noe vi så allerede i 1999, da Christer Falck sendte sin alliansepartner Poppe Thorsen på hodet ut som femtsistemann rett før finalen i Robinsonekspedisjonens første utgave. I dette tilfellet var det slangehodet selv som tok avgjørelsen, men mer vanlig er det at sistehjulet på vognen tar affære. Sistehjulet vet at når alle som ikke er i alliansen er ute, ja da er det sistehjulets tur til å ryke. Det synes klart at sistehjulet i Farmenalliansen var Stine; at hun da benytter muligheten til å svekke gårdens sterkeste trio da hun hadde muligheten kunne ikke komme som en overraskelse. Resten av alliansen snakket høyt om at Stine ville bli valgt som førstekjempe neste uke (dvs denne uken) etter det «forræderske» valget, men det var intet annet enn tåkete sinnasnakk. Enkel spillteori tilsier at den av trioen som kom til å bli storbonde påfølgende uke ikke hadde incentiv til å velge Stine som førstekjempe. Rett før finalen gjelder det å få ut de største konkurrentene, og det er Laila, ikke Stine. Stine var dermed praktisk talt sikret fra å bli valgt som førstekjempe, samtidig som konkurransens sterkeste gjenværende gutt forsvant ut. En god avgjørelse av Stine altså.

Som slangehode i en allianse må man få hele resten av alliansen til å føle seg som det sikreste leddet i alliansen. Enkelt og greit. Og det gjorde ikke Olsenbanden. Deres tabbe.

At treerbanden kaller Oddvar for gamling selv om han er yngre enn bandens eldste er for øvrig en artig kuriositet.

Tenker du nå er fornøyd ja! Utrolig for en analyse. Bare hyggelig å holde deg oppdatert.