Da var dagen her igjen – årets lussekattdag. Som vanlig har jeg gjennomført storbakst av lussekatter tidlig på morgenen. Jeg skulle veldig gjerne lagt ut et bilde av de herlige lussekattene til dere, mine kjære følgere, men dessverre mangler jeg et kamera.

Om noen skulle ønske å sponse meg med et kamera av toppkvalitet er det bare å ta kontakt. Jeg er også åpen for mottak av mobiler med gode kamera, og tar med glede imot profesjonelle fotografer. Passe lite eksponering loves alle sponsorer.

Enn så lenge får dere nøye dere med dette bildet tatt av Per Ola, (jeg har ikke klart å klargjøre om han er i slekt med Ola Conny), dere må bare huske å bruke et objektiv på synet deres som fordobler flottheten i bildet.

Anyway. De smaker som små biter av himmel. Jeg gomlet i meg noen herlige lussekatter til frokost, mens jeg tenkte på hvilken relasjon jeg egentlig har til luciafeiringen. Det jeg husker best er luciatogene i barnehagen og de første årene på barneskolen. Hvite klær, trekanthatt på hodet, levende lys, og tog med selveste Santa Lucia i front. Av en eller annen grunn var hun alltid den eneste uten levende lys. Tydelig at jeg er så ung at forsiktighetsreglene hadde slått inn og levende lys rundt hodet ikke var noe barnehagene og skolene våget satse på. Noe annet jeg husker er hva Lucia gjorde oppi lien, selv om vi har hatt skikkelige toalett i ganske så mange år her i landet.

Jeg leste på Wikipedia at luciatogene vanligvis besøker eldrehjem, sykehus og slikt litt utpå dagen. Jeg kan ikke huske at det var tilfellet for oss, men siden det står på Wikipedia stemmer det vel. Det ga meg uansett en idé. Siden barnehagene sprer slik glede hadde det jo vært fint om noen spredde tilsvarende glede tilbake til dem. Jeg fant derfor frem en kurv (utrolig hva man har liggende) og danderte lussekattene fint på plass i kurven før jeg la i vei til nærmeste barnehage.

Da jeg begynte å nærme meg hørte jeg det karakteristiske barnehagebråket – ungene var tydeligvis ute i solen. Så fint, tenkte jeg, da slipper jeg å gå inn. (Alle vet jo at unger til stadighet er forkjølet, og kladder virus og bakterier overalt.) Jeg gikk bort til nettinggjerdet og ropte til de nærmeste ungene:

• Er det noen som vil ha lussekatter?

Frekke som dagens unger er var det en som svarte:

• Vi får ikke ta imot godter fra fremmede menn.

Hvorpå jeg naturligvis svarte at det ikke gjelder for kjendiser. Alle vil ta imot godter fra kjendismenn. Dessuten la jeg til at det er diskriminerende å ikke ta imot godter fra fremmede menn, når de underforstått tar imot godter fra fremmede kvinner. Jeg slapp likegodt en lussekatt ned på innsiden av gjerdet. Frekkingen så lystent på den og kom bort til meg. Det ga meg blod på tann og jeg gaulte i vei «kom og få lussekatter!» Høflig som jeg er ropte jeg til jentene at de var søte Luciaer alle sammen.

Imidlertid var ikke jeg og ungene lenge i paradis før en skremmende og ropende barnehagetante kom joggende. Og da hun kom nærmere ble hun direkte sint og ufin. Kalte meg både det ene og det andre. Det er grenser for hvor mye vi kjendiser tåler, så jeg hev én katt i pappen på henne og to i brystet. Egentlig prøvde jeg å stoppe kjeften på henne, men jeg var ikke treffsikker nok. Jeg vurderte å prøve med flere kast for å se om jeg traff den gapende kjeften, men så over skulderen på henne at forsterkninger var på vei – ett tungtgående vrak og én liten gaselle.

Jeg begynte derfor å gå vekk, men følte meg plutselig som Jason Bourne. Forlatt, sviktet og hatet på feilaktig grunnlag. Grepet av stemningen la jeg på sprang, noe som var litt vanskelig med den svære kurven over armen. Vel hjemme gikk jeg innom badet for å skvette litt kaldt vann i ansiktet, da jeg la merke til noe i speilet.

En åpen smekk.

Smart som jeg er må jeg innrømme at kombinasjonen av mann på utsiden av barnehagegjerde, lokking med lussekatter, roping av «du er søt» til jenter, og åpen smekk kanskje ikke ser så veldig bra ut. På ettermiddagen hadde lokalavisen dessuten oppslaget «Mistenkelig mann lokket med lussekatter» på nettsiden sin.

Det finnes bare god PR sier de. Men jeg vet nå ikke helt. Uansett har dere nå fått sannheten eksklusivt her på min blogg. Nærmest så live som man kan komme uten at det er live