Lisa løftet hånden og trykket på ringeklokken på Farfars hus. Ding. Ding ding. Ding. Lang pause og så et siste ding. Det var deres hemmelige kode sånn at Farfar alltid skulle vite når Lisa kom på besøk, noe hun gjorde hver lørdag formiddag, men Farfar ble alltid like overrasket. Helt frem til i høst hadde alltid Mamma eller Pappa fulgt Lisa til Farfar, men nå da hun var blitt skolejente hadde hun etter hvert fått lov til å gå alene. Farfar bodde tross alt like i nærheten, rett borti andre enden av gaten, og det var bare ett overgangsfelt hun måtte krysse. De første gangene hadde Mamma ringt Farfar for å høre om Lisa hadde kommet trygt frem, men nå i desember hadde hun ikke ringt. Farfar hadde nemlig sagt til Mamma at han heller skulle ringe hvis Lisa ikke dukket opp, noe Mamma hadde gått med på selv om Lisa så hun ikke ville. At Mamma ikke ringte gjorde Lisa småstolt – sånn var det altså å bli skolejente.

Lisa trippet utålmodig på trappen. Greit nok at Farfar begynner å bli gammel, men i dag var han fryktelig treig med å åpne. Kanskje han er på do? Lisa sukket. Hvis Farfar er på do kommer hun til å bli stående her til nesen forfryser og faller av. Hun kunne ikke skjønne hvordan Farfar kunne bruke så lang tid på do – til og med lenger tid enn Pappa, og Pappa bruker evigheter. Lisa gadd ikke vente lenger og trykket ned dørhåndtaket. Til hennes overraskelse gled døren sakte opp, den var ikke låst, selv om Farfar alltid sier «Husk å alltid låse døren, så slipper du at noen tar feil hus og plutselig står i stuen din.» Men Lisa visste det var rett hus – dørskiltet hun hadde laget i barnehagen i fjor, det med FARFAR i store skjeve bokstaver, hang fortsatt midt på døren. Hun skulle lage et nytt et snart, nå da hun hadde lært å skrive skikkelig. Trygg på at det var riktig hus gikk Lisa inn og lukket og låste døren bak seg.

For et fæla rot det var i yttergangen. Farfars sko og jakker lå strødd utover gulvet, nå hadde han virkelig trengt Farmor til å rydde, men hun var død for lenge siden, før Lisa var født. Lisa hang jakken sin pent på plass i skapet på den nederste knaggen og satt skoene i skostativet. Men ikke tale om at hun skulle rydde opp i Farfars rot, det får han fikse selv. Lisa fortsatte innover i huset og så at det bare var enda mer rot overalt. Lamper og bilder og stoler lå strødd utover, og alt innholdet i alle de tre skuffene i den store kommoden var tømt ut på gulvet. Lisa fortsatte til stuen, og der var Farfar, midt i enda mer rot. Sofaen var flyttet på, TVen lå veltet på gulvet og sofaputene lå alle steder bortsett fra i sofaen. Farfar lå på magen på gulvet oppå den store sofaputen og sov med hodet vendt til siden. Lisa listet seg stille bort til ham, hadde ikke helt bestemt seg for om hun skulle vekke ham eller ikke. Da hun kom nærmere så hun at Farfar hadde slått seg. Han hadde en stor kul i bakhodet, blod rundt nesen og enda mer blod på teppet rundt ham. Lisa satt hendene i siden og sa «For et rot» på akkurat samme måte som Mamma pleier å gjøre. Dette var altfor mye rot til at Farfar ville klare å rydde opp i det selv – hun måtte få Pappa til å komme bort her. Eller egentlig måtte hun få Mamma til å komme bort her, for hun er bedre enn Pappa til å rydde, men Farfar er tross alt Pappas pappa, så da er det Pappa som må ta ansvaret. Såpass har Lisa skjønt. Dessuten er det kjønnsterotyisk å si at Mamma er bedre enn Pappa til å rydde, selv om det er sant, for det har den største storesøsteren til Mariell sagt. Og kjønnsterotyisk er visst ikke noe bra å være. «Har du hatt en fyllefest Farfar?» sier Lisa uten å få noe respons. Den største storesøsteren til Mariell hadde nemlig sagt at etter en fyllefest ble det bare masse rot og jævlig vondt i hodet, så det var ikke bra. Og når Lisa så seg rundt så hun masse rot og Farfar hadde sikkert jævlig vondt i hodet. Der og da bestemte Lisa seg for at om det er sånn det blir etter fyllefest, ja så skal hun aldri ha fyllefest.

Lisa tok opp mobilen sin for å ringe til Pappa, men stoppet og ble stående og se på mobilen. Det var en iPhone hun hadde fått for bare én måned siden, så den var helt ny, men samtidig var det en gammel modell, noe som var helt uforståelig for Lisa siden noe ikke kunne være nytt og gammelt samtidig. Nesten alle i klassen hadde samme mobil, og Niklas hadde sagt det var fordi Mamma-mafien på skolen, også kalt AUF-mafiaen, eller kanskje det var SAU-mafiaen, hadde bestemt det. Da Lisa spurte ham hva mafia var, svarte Niklas at det var sånn soprangreier, noe som ikke gjorde Lisa stort klokere, så da hun kom hjem spurte hun Mamma, som svarte at en sopran er en som synger. Da Lisa ikke skjønte noe, fant Mamma frem en Youtube-video så Lisa fikk se og høre. Dermed hadde Lisa lært at når alle mammaene kommer sammen på skolen og synger, ja så vil alle i klassen få noe nytt som egentlig er gammelt. Håper bare de ikke gjør det samme med kakene på juleavslutningen – gamle kaker smaker ikke godt.

Lisa løsrev seg fra tankene og skulle til å ringe da noe annet slo henne. Mamma hadde i det siste lest en gammel bok for henne, den så minst ut som om den var fra vikingtiden, men da Lisa hadde sagt det hadde Mamma bare ledd og sagt det var Mormor sin bok, hun hadde lest den da hun var liten. Det var en spennende, men rar bok, om en jente som het Nancy. Hun ordnet det meste på egenhånd uten mobil, kanskje skulle Lisa også gjøre det nå? Lisa ble stående og tenke da hun plutselig hørte en lyd fra andre etasje.