En lyd til! Lisa la på sprang mot trappen mens lydene ovenfra eskalerte til et vanvittig lurveleven. Akkurat idet Lisa var kommet opp trappen ble det stille som i graven. Pustende og pesende ble hun stående og lytte mens hun lurte på hvor lyden kom fra. Forsiktig beveget hun seg i retning soverommene og kikket inn på Farfars soverom. Dyner og klær lå i en stor haug på gulvet – for en fyllefest det må ha vært. Lisa skulle til å gå inn på soverommet da hun hørte noe bak seg. Hun bråsnudde og speidet oppspilt etter lydkilden. Det var intet å se og intet lenger å høre. Men det må ha kommet fra Farfars kontor! Ivrig løp hun så fort de små bena kunne bære henne inn på kontoret. Som resten av huset var rommet tomt og rotete, men noe kjentes annerledes her inne. Det var kaldt og noe manglet. Lisa så seg nysgjerrig rundt. Gikk forbi bokhaugen som lå foran den nå tomme bokhyllen. Strøk fingrene langs det store mahogniskrivebordet som Pappa mente var altfor stort og gammeldags, kjente et svakt vindpust, dyttet på kontorstolen. Vent litt! Et svakt vindpust? Lisa snudde seg. Vinduet stod på gløtt. Lisa dro kontorstolen bort til vinduet, klatret opp i den slik at hun kunne se skikkelig, og dyttet opp vinduet til den møtte vindussperren. Ingenting her heller. Lisa skulle til å skli skuffet ned på gulvet igjen, da hun la merke til noe. Bakken var bar nå, men for litt siden hadde det snødd mye, og like under vinduet lå fortsatt en stor haug med snø etter Farfars måking av gangveiene rundt huset. Og i denne snøhaugen var det store dype spor.