Det er selvfølgelig bare å følge sporene etter snøhopperen! Pappa sier absolutt alle legger igjen digitale spor overalt, så da bør det være enkelt! Men hvordan ser et digitalt spor ut? Lisa ble stående og klø seg oppgitt i hodet. Hun visste det hadde noe å gjøre med mobiler, PCer og bankkort, men hun kunne ikke se noe slikt i nærheten. Lisa hadde allerede bestemt seg for at hun aldri skulle legge igjen ett eneste digitalt spor – for tenk hvor dyrt det ville bli å hele tiden måtte kjøpe ny mobil fordi hun la den igjen som et digitalt spor overalt – og snøhopperen hadde tydeligvis bestemt seg for det samme. Lisa sukket oppgitt og tenkte hun ville gitt alt, eller i alle fall en liten bit av lørdagsgodtet sitt, i bytte mot en hakke, for hakkere var det beste om man ville finne digitale spor for det hadde storebroren til Peder sagt. Lisa begynte å skrape i bakken med foten i håp om at foten hennes skulle være like god som en hakke, men bakken var relativt hard, og sint måtte hun innse at en hakke ville vært mye bedre. Hun stirret ned på beina sine og lurte på om hun skulle gå inn og vekke Farfar, han måtte da ha sovet nok nå, da en annen idé ramlet inn i hodet hennes. Akkurat som snøhopperen hadde laget spor i snøhaugen, hadde han vel laget spor på gresset. Lisa bøyde den lille kroppen sin dypt ned mot gresset, og ganske riktig, der, like ved siden av snøhaugen var gresset trykket flatt. Oppspilt begynte hun å følge sporene gjennom hagen i retning hekken. Like foran hekken stopper sporene, Lisa ser seg forvirret rundt. Det er ikke noe hull i den tette hekken, og den er altfor høy til å hoppe over, så hvor har han gått. Plutselig hører Lisa et smell bak seg.