Lisa bråsnur men ser ingenting. Kom det fra vedskjulet, som strengt tatt inneholder mer rot enn ved, kanskje? Hun lister seg så stilt på tå, akkurat som om hun skulle ut og røve, i retning skjulet og kikker forsiktig inn den åpne døren. Først ser hun bare masse svart, men så snart øynene får tilpasset seg mørket skimter hun konturer i lyset som flyter inn døråpningen. Det smeller igjen og Lisa hopper i været av overraskelse. Lisa skjønner nå at lyden kommer fra en krok helt bak i vedskjulet, retter blikket dit og skimter det rareste hun noensinne har sett. Hva-det-nå-er har fire-fem armer lange som støvsugerslanger, et svært hode med det som må være en løvemanke og tre følehorn store som koster. Og det er bare det Lisa kan skimte i mørket, resten av vesenet er skjult mellom rotet. Med hjertet bankende drives hun fremover av nysgjerrigheten og lister seg i retning kroken. Brått fryser vesenet – har det hørt noe? Lisa ser de store følehornene vende seg i hennes retning, hun blir stående paralysert. Det er så stille at man kan høre knappenålens lillebror falle, den eneste lyden er en svak … en svak … sniffelyd? Som om noen lukter på noe? Plutselig begynner vesenet å bevege seg akkompagnert av hele bøtteballetten og deres hovedverk Lurveleven IV. Lisa snur seg for å løpe da noe smeller i skulderen hennes sender henne hjelpeløst dundrende i bakken.