Fortvilet skriker Lisa og prøver å komme seg unna det ekle vesenet, da hun ser det er en kost som har truffet henne. Nærmere bestemt Farfars blå kost med røde buster. Forundret kommer Lisa seg opp i sittende stilling og vender blikket mot vesenet. Hva-det-nå-er har tydeligvis falt og ligger og kaver i et enormt rot. De fire-fem armene lange som støvsugerslanger, er nettopp det: støvsugerslanger. Det svære løvemankehode er Farfars løvehode som han laget den sommeren for mange år siden da han spilte teater, og som han mange ganger har brukt i lek med Lisa. Og som alle har skjønt, de tre følehornene store som koster er – ganske riktig, tre store koster. Alle disse tingene, og mer til, har vesenet klart å vikle seg inn i. Og nå ligger det på gulvet og vrir seg, ute av stand til å komme seg opp på bena igjen. Lisa går bort til vesenet og prikker det forsiktig på det som ser ut som en skulder. Vesenet stivner og prøver så febrilsk å komme seg unna. Lisa skjønner at vesenet er redd, så hun stryker det rolig over skulderen og sier «Så, så lille venn. Jeg skal hjelpe deg, alt skal bli bra.» Vesenet slutter å bevege seg, men Lisa ser at det fortsatt er anspent. Lisa skjønner at det må ha fått Farfars hjemmelagde lim over seg, og at det så hadde blitt hengende fast i alt det berørte, noe som ikke var fint lite. Heldigvis visste Lisa hvor i vedskjulet Farfars hjemmelagde limoppløser stod, og ved hjelp av det begynte hun sakte og forsiktig å dra av alt rotet. Etter hvert ser Lisa at vesenet er en liten person, en stor unge kanskje, og at hendene dens er sammenbundet med sånne plastremser som av og til binder nye leker fast i eskene. Til slutt er det bare plastremsene og det store løvehodet som ikke er fjernet. Plastremsene fjerner hun greit med en saks. Men løvehodet sitter skikkelig godt fast, så Lisa setter bena mot det fortsatt liggende vesenets skuldre, griper godt tak i løvemanken, og drar alt hun kan.