Ved snøhaugen bøyer Nikolas seg og snuser søkende langs bakken. Plutselig stivner han, skraper mot bakken med høyrefoten og legger på sprang i retning hekken. Lisa setter etter ham så fort hun klarer, og straks står de foran hekken, på nøyaktig samme sted Lisa stod tidligere. Nikolas’ hode virrer i alle retninger, sånn en rar nisse har Lisa aldri sett, ikke synger han heller. «Greinene er tête-i-tête, vi kommer ikke igjennom der» sier Lisa, storfornøyd med det nye uttrykket hun har lært seg. «Neei, du har rett, men jeg tror ikke tyven har gått igjennom der heller.» Nikolas kryper delvis under hekken, tar tak i gressmatten og drar den bakover bort fra hekken. Under gresset og et lag jord dukker det opp en sort metalluke med en metallring i ene enden. Like ved siden av luken ligger en åpen, kraftig sekssifret kodehengelås, muligens av merke Franz Jäger. Nikolas tar tak i metallringen og drar til, men luken rikker seg ikke, så Lisa kommer bort for å hjelpe. Til ingen nytte. Luken sitter like fast som en for tykk nisse i pipen. Selv ikke å skrike som en kulestøter hjelper. Nikolas ser ut til å være på gråten da Lisa får en idé, løper til vedskjulet og kommer tilbake med tau og trinser. Ved hjelp av utstyret og epletreet klarer de å dra opp luken som smeller i bakken med et brak. Nysgjerrig løper Lisa til luken og kikker ned. Alt hun ser er stummende mørke.