Godt hjulpet av blindestokken beveger Nikolas seg lenger og lenger inn i det totale mørket. Innimellom møter han på en vegg, men stort sett går ferden rett frem – eller i alle fall føles det som rett frem, det er vanskelig å si når man ikke ser – det er som om han befinner seg i det store, tomme intet. Nikolas begynner å lure på om han har valgt feil, er det dette, det store mørket som er den virkelige fellen, et tomrom man aldri kommer seg ut fra, da han med ett kjenner noe treffe stokken. Nikolas setter seg ned på huk for å kjenne etter med hendene, og ganske riktig, det må være en dørstokk. Etter å ha følt seg oppover med hendene finner han omsider et dørhåndtak. Så stille som mulig presser han ned dørhåndtaket og prøver å åpne døren. Ingenting skjer. Han presser hardere. Ingenting. Enda hardere. Fortsatt ingenting. «Er det et nøkkelhull her» sier Nikolas til seg selv og fortsetter befølingen av døren. Etter hvert finner han også nøkkelhullet, fisker frem en nøkkel fra bukselommen og vrir om. Et svakt klikk høres, og Nikolas kjenner spenningen stige. Enda godt nøkkelen kom til nytte, med tanke på hvor vanskelig det var å få tak i den. Med en svak dytt glir døren opp og et lys som fra solen totalblender Nikolas.

Et annet sted, ikke langt unna, slår Lisa fortumlet opp øynene og mumler: «Hvor er jeg?»