Nikolas, fortsatt blendet av lyset, tar et skritt frem, rekker så vidt å registrere at noe berører høyreankelen hans, før han kjenner hele foten bli rykket kraftig fremover og oppover. Resten av kroppen har ikke annet valg enn å bli med på ferden, så overkroppen hans faller først uvillig bakover for deretter å følge etter høyrefoten i retning himmelen. Det hele går så fort at Nikolas ikke skjønner hva som skjer før det er over. Han har gått i den enkleste av feller, en snare som lukket seg rundt foten hans, og nå henger han der opp ned etter høyrefoten, svakt virrende og snurrende frem og tilbake. Fortvilet forsøker Nikolas å se hvor han er, men kavingen fører bare til at han snurrer mer og mer og ser mindre og mindre, så han bytter taktikk og bestemmer seg for å holde seg rolig. Når spinningen etter hvert stopper, ser Nikolas at han er i et stort sterilt rom. Hvitt gulv, hvite vegger, og et kraftig hvitt lys. Men ellers ingenting. Ingen møbler eller maskiner, bare hvitt. Plutselig bryter en stemme stillheten «Jaså ja, er det du som henger her?»
Lisa beveger seg sakte og nysgjerrig gjennom grotten. Et stykke lenger fremme har hun sett en åpning i fjellveggen, og hva annet kan hun gjøre enn å gå mot den? Lisa har nå kommet så nærme åpningen at hun kan se at det ikke bare er et vanlig hull, men for å bruke et av Farfars favorittord, et skikkelig forseggjort hull. Fjellveggen rundt åpningen er slipt glatt, og mønstrene i steinen glimrer i det skiftende og dunkle lyset – nesten som om steinen lever og beveger seg. I fjellveggen over åpningen er det skrevet inn et eller annet, med tegn som ikke ligner noen bokstaver Lisa har lært enda. Hun tenker det kanskje kan være engelske bokstaver, for engelsk har de ikke hatt på skolen enda, men uansett ser de gamle og mektige ut. Åpningen er cirka like høy som to pappaer, like bred som ti pappaer, og – akkurat som hullet bak luken i Farfars hage – totalt mørkt. Lisa står nå like foran åpningen, nøler ett øyeblikk, tar et dypt pust, tar så ett steg, og blir totalslukt av mørket.