Lisa lurer på om hun også denne gangen vil falle ned i en sklie, en ferd som sett i ettertid egentlig var både spennende og gøy, og er derfor ekstra forsiktig med hvert skritt hun tar. Men ingenting skjer. Hvert eneste steg som møter bakken treffer intet annet enn solid, fast stengrunn. Brått trer Lisa inn i lyset, hun blinker overrasket med øynene mens pupillene justerer seg. Idet øynene hennes venner seg til lyset, ser hun at hun har funnet et rom. Men til hennes overraskelse er det ingen som kysser her. I forrige uke så hun og Mamma den største storesøsteren til Mariell kysse en gutt midt i gaten, Lisa visste jo at det ikke er pent å stirre på folk, men hun klarte ikke la være, de så så oppslukte ut, som om intet annet eksisterte, da en av de teite store guttene i syvende klasse kom syklende og brølte «Getta rom!». Da Lisa spurte Mamma hva det betydde, svarte hun «Finn et rom», og at selv om gutten på sykkelen var ganske uhøflig, så har han et poeng, for det er mange som synes at kyssing passer bedre i rom enn i gaten. Helt siden dette hadde Lisa lurt på hvordan hun kunne finne et slikt kysserom. Rom er jo i hus, og man kan jo ikke finne et rom i et hus, at rommet er i huset vet man jo, og om man vet hvor rommet er kan man jo ikke finne det. Når Lisa så omsider finner et rom hun ikke visste om, hadde hun ventet det ville være noen kyssende jenter og gutter der. Men den gang ei. De kyssende parene har vel ikke funnet rommet enda, så de får bare fortsette å kysse i gaten enn så lenge.

Lisa ser seg rundt. Rommet er fint, enkelt og gammeldags møblert. Ingen PC, ingen TV, bare et alminnelig skrivebord i tre, og mange mørke, store bokhyller. Gulvet er dekket av et stort mykt teppe, og også på noen av veggene henger det tepper. Undrende fortsetter hun inn i rommet.

Nikolas vrir seg etter stemmen, med det resultat at han begynner å spinne på ny. «Så så, rolig» sier stemmen. Nikolas skimter et hode og kjenner et par hender gripe om armene hans. Hendene snurrer Nikolas stødig tilbake til den stabile posisjonen. All spinningen, og det at han henger opp ned, gjør det vanskelig for Nikolas å se hvem som står på bakken like foran ham. Men da han omsider får klarnet hodet og fokusert, lyner et stikk av gjenkjennelse gjennom ham.