Lisa strekker hånden mot bildet av Farfar, stryker fingrene mot de ru kinnene hans, kjenner de få hårtustene på hodet hans, tenker på Farfar der han lå og sov med vondt i hodet etter fyllefesten, håper han har fått sovet ut russen og våknet glad og fornøyd. Lisa skulle gjerne vært der og sett russen komme ut av den sovende Farfaren, fiks ferdig med russebukse, russelue og fremfor alt de samleverdige russekortene. Klart, Lisa skjønner jo at Farfar ikke kommer til å sove ut en virkelig russ, for en russ må jo ha gått på videregående, ja det å få bli rødruss er hovedgrunnen til at enkelte begynner på allmenn videregående, og så må hun ha ungdomsskolen og barneskolen før der igjen, det er en lang lidelse man må gjennom for å bli russ, som den største storesøsteren til Mariell sier, så det må være en liksom-russ som blir sovet ut av Farfar, kanskje en blå en sånn som Genie fra en annen av Pappas favorittegnefilmer, en sånn en som forsvinner etter en stund, akkurat som alle småsøsknene til Lisa gjør. Hvor mange ganger har ikke Lisa passet en lillebror eller en lillesøster – og noen ganger både en lillebror og en lillesøster, tvillinger! – i Lisas gamle vugge i boden hjemme, bare for at de skal forsvinne hver gang hun må gå og spise middag. Selv om Mamma prøver å late som ingenting, blir hun alltid lei seg når Lisa leker med den gamle vuggen, men det er jo ganske trist at alle babyene som ligger i vuggen forsvinner hver gang det er middag, så egentlig er det jo bare menneskelig at Mamma blir lei seg, og Mammaer er jo mennesker de også, selv om Lisas har hørt Mamma klage til Mormor om at mammaen til Anne er umenneskelig. Etter at hun hørte dette har Lisa studert Anne grundig, men Anne ser ut som en helt vanlig jente, bortsett fra at hun har en stor føflekk nederst på venstre øreflipp, så Lisa tenker at det kanskje er denne føflekken som skiller romvesenene fra mennesker, med mindre Anne og pappaen til Anne er vanlige mennesker, og det bare er mammaen som er umenneskelig. ‘Å, de mange hverdagsproblemene man må hanskes med’, som Mormor pleier å si. Hvordan skal man ha tid til å finne ut av alt mulig i en travel hverdag?

Ja ja, Lisa klatrer ned fra stolen og går bort til skrivebordet. Den midterste skrivebordsskuffen er låst med noe så uvanlig som en kodelås. Lisa vet at Farfar pleier å bruke fødselsdagen hennes som kode, og siden dette ser ut som Farfars rom, prøver Lisa like godt disse tallene. Sekunder senere høres et klikk og skuffen glir ut. Lisa kikker nedi og ser en masse kontorsaker og, og en ting som skiller seg ut. Hun ser på den, beundrer den, ser stjålent rundt seg, og putter den raskt i lommen. Lisa går en runde til i rommet, men hun har egentlig sett alt som er å se, nå er det på tide å komme seg videre. Men hvor? Den eneste utgangen fra rommet er den hun kom inn. Plutselig kommer Lisa på noe Farfar snakket om tidligere i høst, så hun går bort til bokhyllen. Raskt finner hun boken hun leter etter. En tykk bok i svart skinn, med ordet «Bibelen» i snirklete gullbokstaver på ryggen. Lisa strekker ut hånden, dytter litt på de to bøkene ved siden av, legger fingrene rundt den øvre delen av boken, og drar svakt i den. Et høyt «Klikk!» kommer fra bokhyllen rett bortenfor, før den nedre delen av gulv-til-tak-hyllen svinger lydløst ut. Farfar har alltid vært flink til å olje dørhengsler. Lisa slipper Bibelen og den glir sakte tilbake på plass. Farfar har jammen rett i at når alt virker håpløst har Gud en egen måte å vise vei og åpne nye dører på. Hun går bort til den åpne passasjen. Gangen er mørk, men vanlig mørk, lyset fra rommet strekker sine fingre innover, legger fingermerker på steingulv og steinvegger, ikke det totale mørket som Lisa har sett tidligere i dag. Åpningen er bred, men relativt lav, Farfar kunne ikke gått oppreist gjennom bokhyllen, men Lisa kan til og med strekke hendene i været uten å berøre toppen. Hun snur seg, ser rundt seg, vinker farvel til rommet og går igjennom åpningen. Straks hun er igjennom ser hun lysfingrene foran seg begynne å forsvinne. Lisa snur seg raskt mot rommet igjen og ser bokhyllen svinge lydløst mot seg. Halvsekundet senere er hele bokhylledøren lukket, klikket fra låsen høres, og Lisa er igjen i det totale mørket.