Etter en lang tur gjennom enda flere ganger og rom fylt av den hellige ånden, kommer Lisa og Nikolas frem til en lukket dør i massivt tre. Døren har to nøkkelhull og en gigantisk kunesering som dørhåndtak. Nikolas kjenner troen svinne. Han hadde virkelig håpet at Smokefinger ville glemme å stenge døren slik at det ville være lett å følge etter, men selv om døren er lukket så trenger den jo ikke være låst … Nikolas legger hendene rundt kuneseringen og drar til. Døren rikker seg ikke en eneste millimeter. Fortvilet drar og drar Nikolas hardere og hardere helt til han glipper taket i kuneseringen og ramler ned på rumpen, der han blir sittende og grine.

Lisa ser forundret på ham. Hun har aldri sett en gråtende husnisse tidligere, men en gang må vel være den første. «Så, så Nikolas» sier hun og klapper ham på hodet, «la meg prøve». Disse ordene får bare Nikolas til å storgrine enda høyere, for hvordan skal en liten jente, som attpåtil er mindre enn en husnisse, klare å åpne en stor låst dør? Lisa går bort til kuneseringen, som er omtrent i hodehøyde, og blir stående og se på den. I metallet er det inngravert små, små symboler. Idet Lisa lar hendene gli over symbolene er det akkurat som om de begynner å bevege seg, begynner å stryke mot fingrene hennes. Lisa slipper kuneseringen og ser på symbolene igjen, men metallet er taust og ubevegelig. Hun legger fingrene rundt kuneseringen og kjenner igjen symbolene bevege seg. Dessuten kjenner hun noe annet – en varm pulsering fra lommen der tingen hun «lånte» fra Farfars kontor ligger. Lisa strammer grepet rundt kuneseringen og drar forsiktig. Umiddelbart kjenner hun døren åpne seg, mens Nikolas’ hylgrining ebber ut i sjokkartede gledeshikst. Døren er nå åpen, og Lisa stirrer inn på noe hun aldri har sett før.

Med forsiktig steg går Lisa gjennom døråpningen og ser utover. Hun står på en høyde, like oppunder taket i en enorm hule. Noen hundre meter nedenfor, så langt hun kan se i alle retninger, ligger små bygninger dekket av snø. Hulen er mørk og stille, Lisa får følelsen av at det er natt, men den er opplyst av tusenvis av bittesmå lys, som Lisa skjønner må være lyktestolper, og dessuten skinner det fra vinduer i mange av de små bygningene. Alt dette lyset reflekteres i den hvite snøen, og gir et slags magisk skjær over byen. I midten av byen, like under der de står, ligger det som ser ut som små boliger med velstelte hager og større bygninger, kanskje skoler, eller butikker, eller kanskje en kino, alle ser vel på film? Et par grønne parkområder bølger seg mellom husene. Lenger fra midten er det større avstand mellom husene, dette området er mørkere, men det ser ut til å være gårder med både dyrket og udyrket mark mellom seg. Bortenfor gårdene igjen er det totale mørket, men Lisa synes hun skimter noen trær i det svake lyset fra lyktestolper.

«Jeg klarte det!» gledesgrinehikster Nikolas. «Hva da?» spør Lisa. «Å finne frem hit!» Lisa skal til å si at det var nå mest hun som hadde klart det, og ikke så mye Nikolas, og at det er uhøflig prøve ta all æren på den måten der, men Nikolas begynner å småspringe ned stien til husene, så Lisa lar det bli med tanken, og begynner å løpe etter ham. Under hele turen nedover stirrer hun utover byen mens hun lurer på hva for et sted dette er.

Vel nede begynner de på ferden mellom husene i en smal gate dekket av et lag ny, uberørt snø. Gaten er folketom, biltom. Det er nesten så Lisa ikke vil sette ned føttene, hun vil unngå å sette spor i det fine, hvite, teppet. Men Nikolas labber av gårde, så Lisa har ikke annet valg enn å sette spor etter seg, helt til hun kommer på at hun jo kan følge i Nikolas’ fotspor, noe som gjør at hun kjenner seg som Benny, hun mangler bare de gule sokkene og den rutete jakken. Litt senere ser Lisa den første personen i byen, en lav og kraftig plugg som står foran en dør til en stor bygning, og hun skjønner at det er dit Nikolas er på vei. «Hva er det for et sted?» spør hun. Nikolas grynter et eller annet uforståelig til svar, mens han fisker opp et stykke papir fra lommen. Fremme hos pluggen, som for øvrig er kledd i klassiske husnisseklær, viser Nikolas frem papiret og fortsetter inn døren til huset. Lisa skal til å følge etter, men brått står pluggen av en husnisse i veien. «Flytt deg, jeg er med Nikolas!» sier Lisa irritert og peker etter Nikolas mens hun småskammer seg over at hun er uhøflig. «Her er det aldersgrense» svarer pluggen, «jeg må få se papirene dine.» Lisa ser Nikolas snu seg mot henne og slå oppgitt ut med armene før han fortsetter innover. Fortvilet blir Lisa stående igjen og lure på hva hun skal gjøre.