Lisa lurer på om hun skal prøve å finne en inngang på baksiden, da en idé slår ned som lyn i henne. Hun tar et steg tilbake, stirrer dørvaktpluggen av en nisse dypt i øynene, og bruker hendene til å kaste håret sitt i retning pluggen, som bare ser uforstående på henne. Det neste Lisa gjør er å hente frem sexy-smilet sitt, og siden hun fortsatt ikke vet hvordan et slikt smil ser ut, lager hun et smil som kan skremme vannet av de fleste. Pluggen i døren ser fortsatt uforstående på henne, så Lisa skjønner at det må sterkere skyts til og sier «Får jeg komme inn om jeg gir deg et engangsligg?» «Hva! Hva tar du meg for? Ligge med unger!» Dørvaktpluggen blir så rød av sinne i ansiktet at fargen på nesen hans overgår Rudolfs, som tilfeldigvis går forbi akkurat da. Lisa ser forskrekket på ham, dette var ikke responsen hun ventet. Den største storesøsteren til Mariell har nemlig sagt at falskt ligg alltid virker når hun skal forbi dørvakter, og det burde hun vite, for hun har hatt falskt ligg i flere år. For å roe ned sinnataggen, forklarer Lisa dørvakten hva den største storesøsteren til Mariell har sagt, noe som av uforståelige grunner resulterer i en voldsom latterkrampe for dørvakten. Idet tårene begynner å fylle øynene hans, skjønner Lisa at hun har en sjanse, og spretter forbi ham inn døren.

Lokalet ser ut akkurat slik Lisa har forestilt seg at utestedene den største storesøsteren til Mariell har fortalt om ser ut. Lyst og fint med barkrakker her, benker der og sofasittegrupper spredt rundt omkring. Innimellom alt er flere gressflekker der kuer og reinsdyr beiter fredelig sammen. Alt sammen er bundet sammen av et nettverk av grusbelagte stier. Dette var et virkelig utested tenker Lisa og tusler bort til baren, der hun får bestilt seg en russebrus før hun vandrer videre på jakt etter Nikolas.

Lenger inne i lokalet anstrenger Nikolas seg uendelig hardt for å gå så normalt som mulig, uten å vite at de harde anstrengelsene hans for å virke normal gjør at det ser ut som om han er skikkelig tissetrengt. Han har aldri vært her før og har kun bestefarens gamle historier å navigere etter. Men disse historiene har han til gjengjeld hørt utallige ganger, og til nå har beskrivelsene vært overraskende presise, selv om de dessverre også har hatt noen hull. Nå er det bare én liten detalj som gjenstår, rett nok den vanskeligste detaljen og det han har gruet seg mest til, men han er så nærme målet at han kjenner den fremtidige gleden og stoltheten virkelig varme ham. Bare ikke Smokefinger når frem først – det å eliminere Smokefinger kan bli et problem.

Ikke langt unna ser Smokefinger døren foran seg gli sakte opp. Hvis husnissenoldusens beskrivelse stemmer, er Smokefinger nå akkurat der han hadde håpet å være. Han kjenner spenningen stige ettersom mer og mer av rommet innenfor åpenbarer seg for ham. Dette må være det rette stedet! Stedet der Smokefinger endelig skal få den posisjonen og respekten han fortjener. Døren er nå helt åpen. Foran ham ligger et stort rom, det minner om et slags svært kontor, men samtidig også noe helt annet, noe opphøyet på et slags vis. På andre siden av rommet, stirrende ut vinduet og med ryggen til ham, ser Smokefinger personen han har lett etter. Husnissenoldusen hadde rett. Endelig er tiden inne. Det er Smokefinger-time.

Lisa vandrer på måfå gjennom det store innendørs utestedet, mens hun suger inn alle sanseinntrykkene. Utestedet er nesten tomt, men det overrasker henne ikke, siden den største storesøsteren til Mariell har fortalt at utestedene ofte er tomme til ganske sent, og da er del vel ikke ganske sent enda. Innimellom kjenner Lisa en varme fra gjenstanden i lommen, og etter en stund skjønner hun hvorfor. Smilende lar hun gjenstanden bestemme veien – blir den varmere går hun rett vei, blir den kaldere går hun feil og må snu.

Nikolas kjenner han begynner å bli sliten. Spenningen og opplevelsene han har vært gjennom i det siste har tæret på ham, og nå alle disse trappene. Etasje på etasje oppover og oppover. Nikolas sukker oppgitt, og lurer på om det er for å gjøre det vanskelig at målet hans er i landsbyens høyeste bygg, men nå er det i alle fall ikke lenge igjen. Trettitre trinn senere er Nikolas endelig oppe i en langstrakt gang. Han tillater seg en kort hvilepause med hendene på knærne mens han prøver å få igjen pusten. Nikolas løfter hodet og ser en åpen dør i andre enden av gangen – endelig har Smokefinger glemt å lukke døren etter seg. Nå da pusten hans har roet seg slik at den ikke overdøver alt lenger, kan Nikolas også høre lyden av stemmer. Men selv med hans gode hørsel klarer han ikke fange opp ordene, alt han vet er at stemmene kommer fra rommet i enden av gangen. Nikolas retter seg opp, puster som en skiskytter før skyting, og lister seg så stilt på tå mot døren.

Lisa kjenner gjenstanden i lommen bli varmere og varmere, tampen brenner virkelig. Ved hjelp av en rekke finurlige heiser har hun kommet seg lenger og lenger opp i bygningen. Nå går hun gjennom en lang smal gang som ender i en nitti graders sving. Idet Lisa runder svingen ser hun ryggen på to personer ti meter foran seg. De står like inntil hverandre og er litt lave, men altfor store til å være husnisser. Den ene er skikkelig tynn, mens den andre er heller kraftig, og det ser ut som om de krangler med hviskestemmer. Å krangle med hviskestemmer er aldri en god ide synes Lisa, stemmene blir så skarpe at de bærer langt likevel. Lisa blir stående og se på dem, mens hun lurer på om hun skal hilse, prøve å snike seg forbi, eller bare spankulere rett frem som om hennes tilstedeværelse her er det mest naturlige i hele verden. Plutselig legger hun merke til noe – den lange tynne har noe bak øret, og dette noe er … en fiskefinger? Oppslukt, og litt småsulten, hun har tross alt ikke spist siden frokost, måper Lisa mot de to. Akkurat da vrir den lange, tynne litt på hodet med en sint bevegelse, og ser tydeligvis Lisa i øyekroken, for hele hodet og kroppen hans rykker brått i Lisas retning. Nå stirrer han rett på henne med et vilt uttrykk i ansiktet.