Nikolas er nå fremme ved den åpne døren. Han klistrer seg til veggen ved siden av døren for ikke å bli sett. Ett øyeblikk forlater han veggen og kikker raskt inn, før han igjen klistrer seg til veggen. Det var ikke mye Nikolas så, men en ting er han sikker på – Smokefinger er der inne. Nikolas er i ferd med å få et nytt Vesuv-utbrudd – hvordan kunne han være så dum at han fortalte Den Største Hemmeligheten til Smokefinger, som attpåtil er et menneske – men heldigvis klarer han å stoppe utbruddet. Dette er ikke tiden for raseri, nå gjelder det å holde hodet kaldt. Nikolas puster dypt og lurer på hvordan han skal klare å utmanøvrere Smokefinger. Smokefinger er større og sterkere, dessuten er Nikolas ingen slåsskjempe, så å banke ham opp er ingen mulighet. Nei, Nikolas har bare et valg. Han må snakke. Akkurat som han fikk Smokefinger til å tro på Den Største Hemmeligheten ved hjelp av snakketøyet sitt, må han snakke Smokefinger ut igjen av Den Største Hemmeligheten. Nikolas puster atter en gang som skiskytterne gjør før de skal skyte, retter ryggen, og går inn i rommet klar til å fyre av ordmitraljøsen.

Noen måneder tidligere hadde Smokefinger befunnet seg et helt annet sted, nærmere bestemt på det gamle småbruket sitt i de dype skoger. Som vanlig var han i et ganske dårlig humør – han var lei av at alle kritiserte ham, lei av at ingen trodde han kunne få til noe. Lenge hadde han fått høre at det eneste han var god til å var å grave sin egen grav, noe folk i bygden mente han gjorde rett som det var. Smokefinger hadde lenge lurt på hva de mente med at han var god til å grave sin egen grav, så han hadde bestemt seg for at det var på tide å gjøre nettopp dette. Grave sin egen grav og se om det var noe han var flink til, kanskje han endelig ville få litt av den anseelsen han mente han fortjente. Smokefinger hadde en liten gravemaskin han kunne brukt, men han likte å gjøre ting skikkelig, så han hadde bestemt seg for at denne graven skulle være håndlaget. Han hadde funnet seg en liten høyde i utkanten av småbruket og begynt å grave. Nå stod han og så ned på en halvferdig grav, som han var ganske så fornøyd med. Han var ikke helt sikker på hvor stor en grav skulle være, men hadde fått med seg at den skulle være seks fot dyp. Nå var dybden rundt halvannen meter, det var så vidt han hadde kommet seg opp, og Smokefinger var kommet frem til at han måtte hente en stige så han enklere kunne komme ned og opp fra graven.

Noen minutter etter at Smokefinger hadde forlatt sin egen grav kom Nikolas stavrende ut fra skogen. Han var midt i et av sine mange følelsesutbrudd, denne gangen hysterisk gråt, og med øynene fulle av tårer så han ikke graven før han plutselig tråkket i den og endte på magen med jord i nesen. Fortvilet prøvde Nikolas å komme seg opp igjen, han fikk tak i gresset på toppen av gravkantene med hendene, men klarte ikke få godt nok tak til at han kom seg opp.

Et par uker tidligere hadde Nikolas for første gang forlatt gården han var vokst opp på. Gården der faren og moren var husnisser, slik de nå pensjonerte besteforeldrene hans hadde vært tidligere. Gården der slekten hans hadde bodd siden bestefarens bestefar hadde gjort noe fryktelig dumt. Så dumt, at han var blitt forvist fra nisselandsbyen for evig og alltid. Etter lang tids vandring hadde bestefarens bestefar funnet seg en gård uten husnisse, slått seg ned der, og etter hvert stiftet familie med en hyggelig husnissejente fra nabogården. På denne gården hadde de nå levd i generasjoner, og hver generasjon hadde fått høre de samme historiene. Historiene om nisselandsbyen og hvor utrolig den var. De fleste husnissene tok det for å være eventyr, og eventyr er jo som alle vet bare oppdiktet nonsens, men Nikolas trodde på disse eventyrene. Det var noe med måten bestefaren fortalte på, som gjorde ham overbevist om at historiene var sanne. Dessuten hadde Nikolas aldri følt at han passet inn på gården, den var og forble fremmed for ham. Nikolas hadde derfor bestemt seg for å finne nisselandsbyen, med bestefars gamle historier som kart, og han skulle i tillegg regjere over hele landsbyen. Denne ferden hadde vist seg å være vanskeligere enn Nikolas så for seg, noe som hadde ført til følelsesutbruddet som gjorde at han nå satt fast i en grav. Hjelpeløs satt han seg ned med ryggen mot gravveggen og ventet på å dø.

Da Smokefinger kom tilbake til graven med en stige og en bunt røykende gress hengende fra munnvikene, ble han svært overrasket over å se noen nedi graven sin. På grunn av Nikolas’ størrelse trodde han først det var en unge, men da den gråtende skikkelsen fortalte han var en husnisse tvilte ikke Smokefinger et sekund på at det var sant. Da Smokefinger hadde hjulpet Nikolas’ opp av graven brøt Nikolas helt sammen og fortalte Den Største Hemmeligheten. Dette var det ikke like lett for Smokefinger å tro på, men Nikolas skjønte at Smokefinger kunne bli nyttig, og lovet ham jobben som nestkommanderende i nisselandsbyen om han hjalp ham. Dette tente en ny gnist i Smokefinger, han skjønte at dette var hans sjanse til å vise at han dugde til noe, så han la igjen en lapp til sine brødre der han ba dem passe godt på dyrene. Og ved hjelp av menneskelige hjelpemidler, hadde de klart å finne frem til Lisas Farfars hus. Der det hadde vist seg at Smokefinger ikke var fornøyd med assistentjobben, men ville ha seg selv i hovedrollen. Etter mye rabalder hadde Nikolas endt opp i vedskjulet, mens Smokefinger begynte på ferden ned luken.

Nå, med Nikolas trampende inn rommet der Smokefinger befinner seg, er tiden inne for det endelige oppgjøret. En nisselandsby kan kun ha én leder – og den lederen heter Nikolas.