Marita står i dørkarmen til soverommet, leiligheten er mørk, tankene i kaos, øynene hvilende på kjæresten Aksel. Han sover. I det dunkle lyset skimter hun brystkassen hans heve og senke seg jevnt og rytmisk. Skimter leppene hans. Lepper hvis berøring har fått henne til å føle så mye. Skimter de lukkede øynene hans. Øyne som ser henne som ingen andre gjør, øyne som har sett henne som ingen andre har. Venstrearmen hans ligger utstrakt over hennes del av sengen – etter at han i søvne prøvde å holde henne hos seg litt lenger. Klokken nærmer seg 05.00 en dag i desember. Det er lenge siden Marita sist stod opp så tidlig, men i dag var det umulig å sove lenger. Hele natten var urolig. Da hun prøvde sove på sin side av sengen ble hun liggende å vri seg. Da hun la seg tett inntil Aksel og kjente armen hans legge seg rundt henne, armen som har gitt henne så mye støtte og ro, følte hun seg fanget, som innelåst i et trangt kott uten fluktmulighet. Hele den siste uken har vært et mareritt – helt siden hun tok beslutningen. Marita vet hun burde involvert Aksel i beslutningen, eller i det minste fortalt ham om den, men hun har ikke klart det. Hun har ikke tall på hvor mange ganger hun har sett på ham, tenkt «Nå må jeg si det», bare for å oppleve at ordene stopper i halsen eller kommer ut av leppene hennes som noe helt annet. Men nå er dagen her. Marita snur seg og går fra Aksel.