Johnny lukker ytterdøren så forsiktig han kan og lirker nøkkelen inn i nøkkelhullet. Frostrøyken står rundt ham i den kalde desembernatten. Han vet barna, Amalie og Jonas, sover dypt og godt; utslitte som de er etter en lang dag med Onkel Paal; men likevel høres lydene fra nøkkelhullet ut som tidenes steinras. Paal tok de med på kino, julemarked, kafé – Johnny må smile når han tenker på hvor oppspilt lille Amalie var da hun fortalte at hun fikk velge blant alle bollene i heeele kafeen, uansett hvor mye de kostet eller hvor mye sukker det var i dem – før de handlet og hadde middagen klar da Johnny kom hjem fra lørdagsjobbingen i syvtiden. For ikke å snakke om gleden da Paal fortalte at han hadde oppgradert Netflix-abonnementet sitt, og at Amalie og Jonas kunne få hver sin bruker, hvis Pappa sa ja da; noe han selvfølgelig måtte. Johnny drar nøkkelen ut av nøkkelhullet, akkompagnert av et nytt steinras, putter hendene dypt i jakkelommene og begynner å gå. Underveis tenker han på Paal. Storebror Paal som alltid fikk til alt. Flink på skolen, flink på fotballbanen, master med en haug med A-er på universitetet; god, men for dårlig betalt jobb. Og nå … Paal har fortsatt en fin bil, men ikke lenger Teslaluksusbeistet. Han har fortsatt leilighet på en fin adresse, innredet med upåklagelig interiør, men bare halvparten så stor som tidligere. Å slutte i jobben for å begynne som selvstendig næringsdrivende konsulent må ha vært en tabbe. Johnny har prøvd å få et inntrykk av hvordan konsulentvirksomheten går, men Paal bare smiler og sier det går bra, noe Johnny ikke lenger tror på. Å la Paal bruke masse penger på dem, gir derfor Johnny en gnagende og stadig voksende samvittighet. Johnny rister på hodet for å klarne tankene. Han er fremme.