Nachspiel. Natt til søndag. Solveig sitter alene på sofaen. Ingen enser henne. Martin og Lene danser – eller ‘gnikker hverandre rene’ er kanskje en bedre beskrivelse – til rytmene av musikken. Lars sitter godt bakoverlent i luksuslenestolen – uforståelig hvordan han kan ha fått råd til den – med øynene halvt lukket, et sløvt smil i trynet og en liten spyttklyse rennende fra høyre munnvik. Truls, Nathalie og Helene sitter på gulvet; ler og drikker om hverandre; det er rett før de kommer til å sjangle inn på soverommet. Et opplegg Solveig aldri har skjønt. Alle, kanskje bortsett fra Truls, ser jo at det Nathalie og Helene virkelig er interessert i er hverandre, Truls er liksom bare med, støyende og dritings som vanlig. Petter og Hans er i opphetet diskusjon på vei mot kjøkkenet. De er der alle sammen. Alle ni. Alle ni gjenværende. Solveig vender hodet mot høyre, ser mot den tomme plassen ved siden av seg. Eriks plass. Solveig ser avtrykket av rumpen hans i sofaen, ser smilet og de glødende øynene hans, kjenner fraværet av hånden hans mot låret sitt. Seks måneder. Seks måneder siden sist hun så ham. Solveigs blikk retter seg mot bordet. Hun har alltid gjort mye rart. Alltid festet. Vært høy på alkohol, hasj og en og annen pille; men aldri dette … Men om det bare er en liten, bitteliten, sjanse for at dette kan få henne til å føle seg bedre, til å, bare for en liten periode, kjenne seg slik hun kjente seg da Erik fortsatt var her, da må det være verdt det. Lars liker det jo. Lars ser hvordan hun har det. Lars vil bare hennes beste. En tidlig julegave kalte han det. «Ikke noe press. Du gjør hva du vil» sa han. Og la julegaven på bordet. Solveigs hånd skjelver idet hun strekker hånden mot sprøyten.