«Suzanne, hvor lenge er det siden første gang jeg besøkte deg her?» Olaugs nittitre år gamle stemme er rusten, men varm, slik den alltid er. Sykepleieren Suzanne ser ned på Olaug, der hun ligger i sykehussengen, og tenker seg om. «Det må vel bli ett års tid, er det ikke?» «August i fjor. Ett år og fire måneder. Lange besøk. Korte besøk. Og hver gang har du vært her for meg. Du, Hans, Malin og alle de andre. Dere er alltid så hyggelige. Men du. Kunne du hjulpet meg med en liten ting?» «Hva som helst» svarer Suzanne smilende. «Jeg vil ikke mer. Ikke rynk det fine ansiktet ditt som om du ikke helt forstår hva jeg mener. Jeg blir dårligere og dårligere. Kreften kom til å ta meg før påske sa Malin. Påsken kom og påsken gikk men den eneste som døde, i alle fall for en kort stund, var Jesus. Kreften spiser mitt legeme, drikker mitt blod, fråtser og fråtser. Og ingenting klarer å stoppe denne dødssynden. Du vet,» Olaug tar en kunstpause, «Du vet jeg har hatt kreft en gang tidligere, da jeg var en ungdom i sekstiårene. Alle trodde jeg skulle si takk og farvel, men den gang ei. Å få tretti år til. I den alderen! Et mirakel. Men nå … Jeg overlevde brystkreften, min eneste datter gjorde det ikke. Mine barnebarn er godt voksne – du husker de, Thomas og Karoline?» Suzanne nikker, smilet er borte. «Mine oldebarn er for små til å huske meg som noe annet enn hun tøysekoppen som alltid ligger i sengen. De har ingen dyp relasjon til meg, og vil heller ikke kunne få det, annet enn gjennom Thomas og Karoline. Og de» Olaugs stemme er fast og stødig, «Og de er klare. De har vært det lenge. Vi har snakket om alt som har vært, alt som skal bli. De går på nåler ser du. Går og frykter denne telefonen. Går alltid og tenker, ‘Når ringer den?’. De trenger en avslutning. Men enda viktigere. Jeg trenger en avslutning. Kan ikke gå, kan ikke engang stå. Tenker i sirkler, tenker på ord som plutselig ikke er der lenger. Hvor lenge er det siden sist du hørte meg snakke så klart, så lenge sammenhengende?» Olaug svarer selv «I sommer. I solen. Da Karoline tok meg med hjem til seg for å feire bursdagen min, tross alle gode råd om hvor mye hvile jeg trengte. Du var med for å hjelpe.» Suzanne nikker svakt, «Jeg husker.» «Da jeg våknet i morges følte jeg meg som fylt av en veldig kraft. En varme. Jeg var klar for å treffe familien en siste gang. Thomas og Karoline merket det også, da de og barna var her. Vi har tatt farvel. Å vite at de er klare gjør meg sikker. Hineni. Jeg må gå. Kan du hjelpe meg? Skaff meg noe. Sett det på nattbordet sammen med en kopp vann.» Suzanne rister på hodet idet Olaug griper hånden hennes mellom sine. Olaugs hender er varme, kraftfulle. «Tenk på det kjære Suzanne, tenk på det.» Suzanne vil ikke nikke, men klarer ikke la være. «Flott» svarer Olaug og legger seg godt til rette, mens Suzanne med bankende hjerte forlater rommet.