Marita har parkert bilen. Klokken nærmer seg og hun begynner å få det travelt, men allikevel sitter hun som frosset. Det var en vanskelig beslutning å ta, men en rett beslutning. Hun har brukt ukene hun hadde til rådighet til å tenke. Hun har snakket – å som hun har snakket – med sin beste venninne Suzanne. Hun har gransket seg selv. Hun har gransket sitt og Aksels forhold. Det eneste hun ikke har gjort er å snakke med Aksel. Men hva godt ville det ført med seg? Hun vet hva han mener. De har snakket om det flere ganger tidligere. Barn. Helt siden de begynte å date hverandre seriøst, sommeren for halvannet år siden, har Aksel vært tydelig. Han vil ikke ha barn. Da de rundt ettårsjubileet sitt begynte å leke med tanken på at det ville være de to, Marita og Aksel, for alltid, tok de samtalen igjen. Og Aksel var like tydelig. Han vil ikke ha barn. Han er ikke en slik type person. Ikke da, ikke nå, ikke noensinne. Han liker friheten sin for mye. Jobber i lengre perioder døgnet rundt uten å tenke på andre enn seg selv. Tar henne med på spontane helgeturer over hele Europa. Guttetur på byn når det passer ham. For ikke å snakke om forholdet deres – er det sterkt nok for et barn? Ja, det er seriøst, det mest seriøse forholdet hun har vært i. Men de lever på mange måter fortsatt som om forholdet er mindre seriøst. Ikke er de gift, ikke engang samboere, de har hver sine leiligheter. Hans nede ved sjøen, relativt nybygget, stilren, designmøbler, litt småkald og guttete. Svinedyr. Hennes lenger inne i sentrum, gammel, nyoppusset, hjemmekoselig, varm og jentete. Svinedyr. Aksel sier sågar med et smil rundt munnen at han belaster kloden så mye at han må gjøre det godt igjen med å ikke få barn. Barn er ikke ham. Det har han alltid ment.