Aksel smeller av vekkerklokken på mobilen og vender seg mot den tomme plassen ved siden av seg. Klokken er 06.00 og Marita er allerede oppe. Uvanlig. Aksel lytter, men hører ingenting. Hun må ha gått allerede. Aksel velter seg ut av sengen og tasser i retning badet. Helt siden september har han følt seg utilpass uten å skjønne hvorfor. Før i går. Tanken kom til ham fra det store intet, men Aksel vet det er hold i den, vet det er grunnen til uroligheten hans. Den forklarer det meste. Aksel liker å ta veloverveide beslutninger, så han vil ikke respondere på tanken i dag, men snart må han gjøre noe. Mon tro hva Marita vil mene, eller skal han vente med å fortelle det til henne? Det er jo ikke noe poeng i å bekymre henne for tidlig, hun har dessuten vært så merkelig i det siste, fraværende. Aksel har flere ganger lurt på om han skulle spørre henne hva hun tenker på, men kommet frem til at hun skal få tenke i fred. Dessuten er det kanskje bare han som innbiller seg ting, eller kanskje det er den tiden av måneden. Aksel smiler. Selvfølgelig er det bare noe han innbiller seg.