Marita har aldri ønsket seg barn. Helt siden de begynte å date hverandre seriøst sommeren for halvannet år siden har Marita vært tydelig. Hun vil ikke ha barn. Da de rundt ettårsdagen begynte å leke med tanken på at det ville være de to, Marita og Aksel, for alltid, tok de samtalen igjen. Og Marita var like tydelig. Hun vil ikke ha barn. Hun er ikke en slik type person. Ikke da, ikke nå, ikke noensinne. Hun liker friheten sin for mye. Jobber i lengre perioder døgnet rundt uten å tenke på andre enn seg selv. Tar Aksel med på spontane ukelange opplevelsesturer over hele Europa – ferier som på ingen måte passer et lite barn.  Jentetur på byn når det passer henne. Når Aksel med et smil rundt munnen sier han belaster kloden så mye at han må gjøre det godt igjen med å ikke få barn, er hun ikke avvisende, hun applauderer stående. Barn er ikke henne. Det har hun alltid ment. Hun har gått på pillen lenge. Så da hun og Aksel hadde kommet i et fast forhold var det aldri grunn til å bruke noe annet. Så hvordan kunne dette skje … Marita har tenkt og tenkt på det, og ikke funnet annet svar enn vanens makt. Pillen hver dag til samme tid på automatikken. Hun må ha kastet et brett uten å ha funnet frem det neste, og da brettet ikke var der det skulle være ble hele pillen oversett. I uker. Helt til det var for sent. Marita sjekket kontoutskrifter og talte brett, og ser ingen andre forklaringer. Det viser seg at noen kan bli gravid allerede få døgn etter å ha sluttet på pillen, mens det for andre tar flere måneder. Marita skjønner hun tilhører førstnevnte gruppe. I ettertid burde hun sett at noe var galt. Hun hadde på følelsen av at hun hadde glemt noe hver dag før hun gikk på jobb, og hadde ekstra lyst til å ha det gøy med Aksel. Gjort er gjort. Heldigvis er det få feil som ikke kan korrigeres. Marita åpner bildøren.