Solveigs hånd lukker seg rundt sprøyten. Den er kald og tung, som en metallgjenstand som har ligget lenge ute i desemberkulden, selv om den er en helt vanlig plastsprøyte i et varmt rom. Solveig holder den opp foran øynene, studerer innholdet og legger den i fanget. Sakte ruller hun opp venstreermet. Hun har sett folk sette sprøyter mange ganger; først og fremst Erik, men også Lars og de andre; så hun vet hvordan det gjøres. Hun kunne satt sprøyten i lysken, hun kunne lånt Lars sitt strikk til å stramme rundt overarmen, men hvorfor gjøre det vanskelig. Armen hennes er naken, nesten like naken som hun føler seg, noen spredte, tilfeldige fregner, de lange arrene som strekker seg fra albuen ned mot håndleddet. Eriks arr. Fra den siste flyveturen han var på, da han holdt henne så fast han kunne fordi han var redd for å miste henne. Samtidig som han helt på egen hånd dro seg selv fri fra Solveig, prøvde han desperat å holde fast i armen hennes. Solveig kan kjenne neglene hans hver gang hun berører arrene. Hun drar pekefingeren langsomt over dem, frem og tilbake, kjenner atter en gang Eriks negler borre henne til blods. Kjenner Erik forsvinne igjen. Igjen og igjen. Etterfulgt av en stadig voksende tomhet. Spesielt Lars, Eriks beste venn, prøver å hjelpe henne, men han klarer knapt å ta vare på seg selv. Lars har reist på flere flyveturer etter Eriks krasjlanding, sier han treffer Erik på flyveturene, sier det er akkurat som før i tiden. Men første gang Solveig spurte Erik om å få være med på flyveturene sa han nei. Sa Erik ikke ville likt det. Siden den gang har ikke Lars fortalt mer om flyveturene. Men Solveig kan se på ham når han har truffet Erik, ser Lars nesten bite av seg tungen for å holde kjeft. Kanskje de treffes akkurat nå? Solveig ser på Lars der han sitter godt bakoverlent og helt fraværende i luksuslenestolen.

Lars ga etter hvert etter, skjønte hun ikke ville gi seg. Han klarte ikke nekte henne gleden han så inderlig unner seg selv.  Solveig stirrer på sprøyten som ligger i fanget sitt.  Om det bare er en liten mulighet for å føle Erik igjen må hun gripe den. Solveig griper muligheten, kjenner mulighetsspissen bryte den skjøre hudhinnen på venstrearmen, kjenner motstanden innholdet gir mot tommelen hennes, kjenner noe treffer henne.