Solveig har kommet seg opp på stuebordet og danser vilt av gledens lyst. Det Solveig ikke vet er at hun egentlig ikke danser, hun er ikke engang på stuebordet, hun sitter pal i sofaen. Hun har aldri vært så lykkelig, så fri, Erik er glemt. Men ikke lenge. Plutselig ser hun ham i det fjerne og spretter opp, bare for å velte ukontrollert over stuebordet. Bråket rykker Lars ut av fraværenheten, han vender hodet og ser Solveig rulle rundt på bordet; glass og flasker flyr veggimellom; skjønner Solveig tok imot gaven, og til tross for flyveturen han er på føler han en viss tristhet fordi nå er hun også fanget. Solveig faller på gulvet med et brak, Lars ser blod og glasskår og en Solveig som løper mot glasset i altandøren, krasjer og faller hylende på rumpen. Hun reiser seg og prøver febrilsk å få opp døren uten å få det til. Det Solveig ikke er i stand til å skjønne er at altandøren ikke er en av disse vanlige, der man kan vri en hendel for å låse opp. Nei, Lars har en lås som krever nøkkel, en nøkkel som aldri står i låsen og som han aldri husker hvor er. Døren har ikke alltid hatt denne typen lås, men den har det nå, Lars synes det er det beste. Solveig hyler frustrert, hamrer mot glasset. Petter og Hans har kommet sjanglende ut fra kjøkkenet, en flaske i hver hånd, nysgjerrige på bråket som overdøver musikken. Truls, Nathalie og Helene er ingensteds å se. Solveig snur seg mot Lars, ansiktsuttrykket hennes skremmer vettet av ham, så mye frustrasjon, sinne og sorg konsentrert i ett ansikt. Lars føler for å trøste Solveig, han reiser seg, men altfor raskt, hodet hans går rundt og før han vet ordet av det dundrer han i gulvet. Petter og Hans begynner å le, skåler med flaskene, de har alltid likt underholdning. Med flaksende armer løper Solveig med ett mot ytterdøren. Lars utstøter et primalskrik som høres ut som en kombinasjon av Tarzan og Fleksnes og krabber etter henne.