Johnny setter seg ned på kirkebenken. Forrige gang han satte sine ben i kirken, hvis vi ser bort fra det som skjedde i fjor, var da han giftet seg for over 10 år siden. For hans del hadde det gått fint å forbli samboer, alternativt gifte seg borgerlig, men Cecilie foretrakk kirken. Ikke at hun heller pleide å gå i kirken, men hun hadde barnetroen med seg og foretrakk å markere store begivenheter i kirken. Dessuten hadde hun og barna sin årlige julegudstjeneste på julaften, mens Johnny gjorde siste rest av forberedelse hjemme. En ordning som passet ham bra, alene hjemme fikk han fred og ro i den siste hektiske innspurten. Med Cecilie borte er det det fritt for Johnny å gjøre som han ønsker. I fjor ble det ingenting. Men av en eller annen grunn ville han få med seg en gudstjeneste i år. Ikke på julaften, det blir for hektisk, men siste søndag i advent blir bra. Da er det få dager til jul, julestemningen har begynt å sige inn, og det er nok flere folk enn vanlig og kanskje et litt annerledes opplegg. At barna skulle bli med var et krav. Jonas var litt motvillig, men ble med da han skjønte at det ikke var noen vei utenom. Amalie ble derimot oppspilt og begynte å snakke om kirketurene med Mamma. Nå sitter hun mellom ham og Jonas og ser ivrig i alle retninger. Johnny føler på sin side en indre ro. Gudstjenester minner ham alltid om julegudstjenestene i grunnskolen for mange herrens år siden. Og der andre syntes julegudstjenestene var uhorvelig kjedelige, syntes alltid Johnny de var beroligende, støttende på et vis, selv om han ikke var troende. Når han igjen sitter på den harde trebenken, noen ting endrer seg aldri, kjenner han det samme. Ro og støtte. Johnny ser på alteret, ser på de store glassmaleriene, han liker tanken på en som ga sitt liv for andre, det er noe kjent med det.

Klokkeklangen er i ferd med å dø ut i det fjerne, og idet presten trer frem lurer Johnny på hvorfor han ikke har besøkt kirken tidligere.