Suzanne står i døråpningen til Olaugs rom med et lite pillebeger i hånden. I bunnen av begeret ligger tre små, hvite piller. Én vil trolig være nok, men Suzanne vil være på den sikre siden når hun først skal gjøre dette. Det er det rette å gjøre. Om Olaug ikke dør i dag, vil hun uansett dø snart. Av og til er nok nok. Allikevel nøler hun, samvittigheten gnager gjennom henne som en farsott. For ikke å snakke om hva som vil skje om hun blir oppdaget … Vil hun miste jobben? «Hvorfor står du der og henger? Kom inn, kom inn» sier plutselig Olaugs stemme. Suzanne kvepper slik at pillene hopper i begeret, men et par sekunder senere har hun fått roet seg og går inn i rommet. Suzanne setter begeret på nattbordet, fyller en kopp med kaldt vann og setter den ved siden av begeret. «Er du sikker?» spør Suzanne. Olaug griper hånden hennes. «Hvis du ikke trodde jeg var sikker og ved mine fulle fem, hadde du gjort dette?» Suzanne rister svakt på hodet, og Olaug fortsetter «Vil du be med meg? Jeg klarer ikke lenger sitte på knærne.» Liggende i sengen folder Olaug hendene, mens Suzanne setter seg på knærne. Olaug begynner å be, leppene beveger seg, men knapt et ord er hørbart. Etter bønnen tar de farvel, før Olaug svelger først én pille med litt vann, så de to neste. Olaug klemmer Suzannes hånd en siste gang, legger seg godt til rette og lukker øynene. Suzanne tar med seg pillebegeret og forlater rommet med tårer strømmende nedover hele ansiktet.