«Marita», stemmen er klar og tydelig fra kvinnen i hvitt. Marita reiser seg, hilser takk for sist, følger etter henne. Puster dypt og rolig, noe som får henne til å tenke på alle de filmene og seriene hun har sett der fødende kvinner blir bedt om å puste. De kommer inn på et av undersøkelsesrommene, setter seg overfor hverandre. «Hvordan går det?» «Bare bra.» «Det er normalt å være litt nervøs.» Bla bla bla. Bla bla bla. Tabletten kommer frem. Marita ber om å få holde den, hører selv for et rart spørsmål det er. Idet fingrene møter tabletten skjer det noe. Hodet hennes fylles med en rask bildefrekvens, et flashforward. Tonesatt av «Happy Birthday», en sang som alltid har rørt henne. Bilder av hva som kan bli. Barnesmil og latter. Det endrer ikke hva hun mener. Marita vil fortsatt ikke ha barn, føler seg dessuten langt i fra klar for det. Men hun har ikke noe valg. Det er som det er. Når situasjonen endrer seg må man tilpasse seg den. Marita rødmer av sine egne tanker, hun tenker på sitt eget barn, på det som vokser inni henne, som en ting, en ‘situasjon’. Hun reiser seg brått, svaier ustøtt, overfylt som hun er av følelser, slipper tabletten på gulvet og går. Uten et ord. Vel ute i bilen kjenner hun en ny følelse. Følelsen av å skulle bli Mamma. Marita tar frem mobilen og leter frem Aksels nummer før hun ombestemmer seg. Det må gjøres skikkelig. Ansikt til ansikt, så hun kan se reaksjonen hans, så de kan dele øyeblikket. Han må da synes det er det beste utfallet han også, må han ikke?