Det er sent på kvelden. Suzanne har tatt mot til seg og trykket ring. «Hallo, det er Thomas.» «Hallo, det er Suzanne. Fra …» Suzannes stemme svikter et øyeblikk og Thomas fyller inn «Fra sykehuset?» «Ja. Som du vet er det vanskelig å si ting sikkert, og jeg vil ikke gjøre dere urolige unødig. Men det kan ser ut som om denne natten blir din mormors siste.» Taushet. Fulgt av taushet. Suzanne begynner «Hørte du hv» «Ja, jeg kommer. Jeg ringer Karoline, hvis ikke du har gjort det?» «Nei.» «Fint. Vi kommer.» Suzanne legger på. Da var det også gjort. Olaug har tatt sine tabletter, Suzanne har ringt de pårørende. Nå er det intet annet å gjøre enn å vente.

En liten time senere dukker Thomas og Karoline opp. De er nære. Suzanne tenker de er heldige som har hverandre, og barna. Thomas har også en ektefelle, men hun er hjemme og passer deres og Karolines barn. Karoline forteller de lurte på om de skulle ta med barna, men kom frem til at de ville ha det bedre hjemme i sengene sine. De hadde det så hyggelig sist de var på besøk, og det er best om de husker oldemor slik. Dessuten vil de få ta farvel i begravelsen. Men hvem vet. Olaug har overlevd det meste, kanskje hun også overlever denne natten.