Lars bor i åttende etasje, i en blokk med utvendig inngangsparti, en av disse der inngang til alle leilighetene er via en langstrakt svalgang sikret med rekkverk. Et rekkverk Solveig nå har klatret opp på. Med håret svakt blafrende i desembervinden, stirrer hun ut i nattemørket mens hun synger: «Every night in my dreams I see you, I feel you. That is how I know you go on.» Det snør lett. Et par av disse snøfnuggene legger seg på Solveigs ansikt, der de umiddelbart smelter og renner nedover som tårer. Lars, Hans og Petter kommer ut tidsnok til å se Solveig klatre høyere opp på rekkverket syngende «Once more … You open the door and you’re here in my heart.» Hans sier noe til Petter, og de legger på sprang, som om de vet det vil oppstå trøbbel det er best å holde seg unna. Solveigs armer er utstrakt til siden, den venstre holder i gjerdestolpen som strekker seg til etasjen over, føttene står på den nest øverste gjerdeplanken, leggene støtter seg mot den øverste. Solveig kjenner Erik bak seg, kjenner ham kysse henne på halsen, stryke henne over håret, kjenner hånden hans gli nedover kroppen hennes, akkurat slik den pleide. I bakgrunnen hører hun en stemme – Lars? – men hun ignorerer ham, han skal ikke få ødelegge et så etterlengtet øyeblikk med Erik. «Love can touch us one time and last for a lifetime. And never let go till we’re gone. Love was when I loved you, one true time I hold to, in my life we’ll always go on.» Plutselig kjenner Solveig at Erik ikke lenger er i ryggen hennes, men flyr over skulderen hennes, ut i det lette snødrevet. Han turner i luften, som Peter Pan, og Solveig kjenner hun må slå følge med ham. Solveig tar gledesfylt stegene opp på den øverste gjerdeplanken «You’re here, there’s nothing I fear, and I know that, my heart will go on. We’ll stay, forever this way, you are safe in my heart» Lars kaster seg fremover, prøver å få tak i henne, men oppnår ikke annet enn en nese knust mot gjerdet og hender som griper i luft. Solveig slipper taket og lar seg tippe ut i desembernatten syngende «And my heart will go on and on.»