Solveig strekker armene i retning Erik, kjenner hvordan fingertuppene berører ham. Men berøringen er flyktig, streifer ham så vidt, og Erik forsvinner ut av syne. Alt Solveig ser er kald, svart asfalt åtte etasjer lenger nede. Hun er høy som en høyblokk. Fra et sted langt unna hører hun noen skrike, er det Lars sin stemme? Solveig er helt borte, men samtidig har hun aldri vært så til stede. Hun skjønner at det var det, at hennes tid nå er forbi. Og, merkelig nok, plager det henne ikke. Av og til er nok nok. Man har utrettet det man kan i denne verden og det er på tide å gjøre slutt på det. Ingen vil savne henne. Bortsett fra Lars. Lars vil savne henne. Og Hans og Petter vil savne henne. Og Nathalie og Helene. Til og med den idioten Truls. Og naboen hennes Jørgen, for ikke å snakke om hunden hans; Pondus. Og Pappa, og bestemor. Og onkel, fetter og kusine. Det var flere enn Solveig trodde. Hun ser med ett noe brunt like under seg og forbereder seg på det store smellet.

Det gjør vondt, skikkelig vondt, men ikke så vondt som hun hadde trodd. Nesen knuses, armene har på instinkt trukket foran brystet, og Solveig både hører og kjenner noe i armene brekke. Hele kroppen verker. Og hun kjenner at hun – sklir? Fallet har stoppet, men hun fortsetter å skli. Er hun på vei til helvete? Ingen himmelport for Solveig, bare rutsjebanen til helvete? I det fjerne hører hun hoiing og latter, helvetes idioter er klare for å ta imot henne. Brått stopper Solveigs ferd, og hun kjenner Djevelens småkryp kaste seg over henne med en heseblesende latterstorm.