Suzanne har funnet frem et par pledd, og stoler gode nok til at det er mulig å duppe av i. Karoline og Thomas setter seg, de virker nervøse, naturlig nok. Olaug sover. Suzanne skal til å gå da hun hører «Kan du ikke bli litt Suzanne, du har vært sånn en venninne for meg.» Suzanne stopper, snur seg og smiler «Alt du vil.» «Bra. Kan en av dere hjelpe meg opp litt?» Suzanne hever ryggen på sengen litt, sånn at det blir lettere for Olaug å snakke med Karoline og Thomas, som sitter tett ved siden av hverandre ved Olaugs høyre side, helt inntil sengen. Suzanne blir stående ved venstre siden av sengen og deltar i samtalen når det føles naturlig. De snakker og mimrer. Ler og gråter. Det er merkelig hvordan slikt et øyeblikk kan påvirke og samle folk. Man vet at fremtiden er over, at det aldri kan bli mer. Man vet det øyeblikket man har må nytes, for det er ett av de siste øyeblikk man får. Man minnes og deler det som var. Husker det som var bra som det var i går, husker det som var dårlig som om det aldri skjedde. Man var, man er, men man er i ferd med å opphøre å bli. Ingen drømmer kan lenger bli oppfylt, og snart vil man også slutte å være. Da er det godt å vite at man fortsatt vil leve i andres minner, i andres erfaringer og personlighet. Man lever videre i de man formet og påvirket, i de man berørte. De vil alltid huske deg, bevisst, ubevisst, så lenge de lever. Og når disse, dine nærmeste, også er borte, er du da omsider borte? Nei. Du lever fortsatt videre, men i en annen form. Personene du berørte har igjen berørt andre personer. Som ringer i et vann sprer dine berøringer seg utover. Rett nok blir berøringene dine lettere og lettere for hvert ledd. Men til gjengjeld berører du flere og flere i en uendelig, utvidende sirkel. Er ikke det godt å vite, godt å tenke.

Olaug begynner å bli døsig. Suzanne bøyer seg over Olaug og gir henne en god klem, mens Olaug hvisker noe i Suzannes øre. Suzanne reiser seg opp med tårer i øynene, det er noe av det fineste noen noensinne har sagt til henne. Suzanne klemmer Olaugs hånd en siste gang. Olaug klemmer tilbake, Suzanne kjenner en varme og styrke hun ikke lenger trodde Olaug hadde. De slipper hverandres hender. Suzanne forlater rommet og lar Olaug, Karoline og Thomas være alene.