«Det gikk! Det gikk!» Fanget i smertehelvete med djevelens småkryp kravlende over seg, hører Solveig en kakofoni av latter, skråling og «Det gikk! Det gikk!» Alt hun kan se er et virvar av armer, ben og kropper. Smertene har rykket henne ut av flyveturen hun var på, og hun er i ferd med å komme til seg selv. Hvem det nå var som lå oppå henne har omsider forsvunnet, og hun fyller lungene sine langsomt mens hun tar inn omgivelsene sine. Hun er definitivt ikke i helvete, men ligger derimot på det harde betonggulvet utenfor en leilighet. Over henne står Hans og Petter og nistirrer på henne. Idet Solveigs blikk treffer dem begynner de å hoppe som to små tenåringsjenter, mens de hysterisk roper «Det gikk!» og «Hun lever!» Solveig kan ikke gjøre annet enn å tenke «Hva i helvete skjedde?»

Etter hvert klarer Solveig å omsette tankene i ord og sier «Hva i helvete skjedde?» Hans og Petter begynner å gauleforklare samtidig, umulig å skjønne noe i det bråket, før de stopper og Petter blir den heldige som får forklare. Det viser seg at Hans og Petter til tross for, eller kanskje på grunn av, det store alkoholinntaket hadde kommet på en brilliant ide da de så hva Solveig hadde tenkt til. De hadde løpt ned til etasjen under. En av leilighetene der er under storoppussing, blant annet med skifte av dører. Og det hadde seg slik at et par av de gamle dørene stod oppstilt utenfor leiligheten til sjenanse for resten av beboerne. Hans og Petter hadde tatt med seg en av disse dørene og lagt den oppå rekkverket like under der Solveig balanserte. Over halve døren stakk ut fra blokken, mens Hans og Petter holdt fast i den andre delen. Da de så Solveig komme fallende hadde de lagt all sin kroppsvekt på døren, Solveig landet på døren og rutsjet inn i trygghetens kollisjon med Hans og Petter.

Instinktivt legger Paal på sprang mens han fisker mobilen opp fra lommen og ringer 113. Mens han løper forklarer han operatøren hva som skjer. Blikket hans følger personen nedover, nedover, nedover. Alt er stille. Ikke et eneste skrik. Bare stille natten. Paal tenker «Hadde jeg bare vært nærmere kunne jeg fanget ham før han treffer bakken.» Tanken er god, men fra den høyden er det ikke mulig å ta imot en voksen person. Det er mer sannsynlig at man får personen i hodet og selv knekker nakken, slik at det blir to og ikke én død. Idet personen passerer andre etasje forsvinner hendelsen fra Paals synsvinkel, og bra er det. Synet ville vært ubeskrivelig ubehagelig. Paal kan imidlertid høre treffet. Et slags kombinert dunk og knus. Sekunder senere er Paal fremme. I det dunkle skinnet fra blokkens utelys skjønner Paal umiddelbart at han ingenting kan gjøre. Fortvilet synker han ned på knærne, mobilen faller i bakken, og magen tømmer seg.

Hans skriker med ett opp og stormer bort til gjerdet. Solveig kommer seg på beina, men kneet svikter og hun dundrer ned i den harde betongen. Med Petters hjelp kommer hun seg opp. Apatisk ser Solveig over rekkverket og ned på personen som ligger på asfalten der nede. Idet det går opp for henne at det må være Lars, skriker hun som hun aldri før har skreket. Instinktivt prøver hun å klatre over rekkverket, slå følge med Lars og Erik, men Petter holder henne fast. Hun kjenner pusten hans, stinkende av alkohol, kvalmende, men armene hans er gode og trygge. Sekunder senere kjenner hun også Hans sine armer. De holder henne mellom seg. Hans og Petter har aldri vært så kjære for henne som Lars er, eller «var» blir det nå. Det har heller aldri gnistret mellom henne og dem, slik det gjorde mellom henne og Erik. Men de har alltid vært der. Varme, humørfylte drukkenbolter. Og nå, mellom de to, føler hun seg tryggere enn på aldri så lenge. Alt hun har av energi renner av henne, hun lener hodet mot Petters bryst og lar tårene flomme.