Etter legebesøket var Marita fast bestemt på å fortelle Aksel om graviditeten så snart som mulig, men utover dagen falt motet hennes og all slags spørsmål dukket opp. «Hva om han forlater meg på grunn av barnet. Eller enda verre, hva om han blir værende fordi han føler han må og så rakner alt i sakte film over flere år. Så lenge jeg ikke forteller ham noe, er alt fortsatt bare bra.» Så Marita utsatte det, har ventet på det rette øyeblikket. Og nå er øyeblikket kanskje kommet. Det er tidlig morgen på julaften. Morgenen er deres stund. Dagene er hektiske, om kveldene er de ofte trøtte. Vanligvis er også morgenene hektiske, men når ingen av de skal på jobb … Da sover de lenge. Og når en av de våkner blir han/hun bare liggende. Ser den andre sove, helt til begge er våkne. Snakker. Berører. Bare er. Aksel har nettopp kysset magen hennes, noe han ikke pleier å gjøre, så hvorfor nå. Et tegn? Nå ligger de tett inntil hverandre, Maritas fingre stryker over Aksels brystkasse. Marita snur seg så hun kan se Aksel i øynene. Han smiler spørrende, skjønner at det er noe. Marita tar hånden hans, drar den til seg og holder den mot magen hennes. Aksels spørrende øyne blir større. Marita sier «Om en stund kan du kjenne sparking.» Aksels ansikt fordreies i spørrende forvirring, Marita kjenner hode, hals og hjerte snurpe seg sammen i angst, før uttrykket hans endres i spontan glede og leppene hans treffer hennes. Marita kjenner en enorm lettelse og glede. Hun slipper å gjøre det alene, så godt det blir å være to. Når Aksel omsider frigir leppene hennes, forteller hun om de siste ukene. Om all usikkerheten og tvilen, om alt som har rørt seg i hodet hennes, bortsett fra de to legebesøkene, de er det best å forbigå. Aksel lytter først i stillhet, mens hånden hans kontinuerlig stryker over magen hennes, før han forteller hva han tenker om dette, at han er lei seg for at han ikke har vært der for henne slik han skulle ønske han var, at han gleder seg enormt til å bli far, og at det rett og slett vil bli fantastisk. Maritas smil går helt rundt, den kommende tiden vil bli aldeles vidunderlig.

Suzanne drar glidelåsen i ytterjakken helt opp. Skiftet hennes er ferdig. Det er tidlig julaften og på tide å komme seg hjem og få noen timer på puten før kveldens feiring. Det er alltid en spesiell stemning når noen dør, uansett hvor mange ganger det har skjedd blir man liksom aldri vant til det, men denne gangen var det ekstra spesielt. Suzanne hadde tross alt en avgjørende rolle, eller hadde hun nå det. Suzanne tenker ett øyeblikk tilbake på det lille pillebegeret hun kom med for noen timer siden, før hun skyver det ut av tankene. Nei, det er ikke noe poeng i å tenke mer på det. Gjort er gjort. Suzanne begynner å gå i retning ytterdøren. Tenkende på barna Eline og Stine, og ektemannen Thomas, som akkurat nå sikkert koser seg med frokosten. Tenkende på sin gode venninne som nylig ble gravid. Liv slutter og liv begynner. Livets sirkel. Nynnende og i dype tanker legger Suzanne en hvit pille på tungen og går ut sykehusdørene.

Johnny hører det ringer på døren og sier «Kan du åpne Amalie?» Amalie stormer mot døren, åpner den på vidt gap og hopper inn i armene på kusine Solveig. En lang klem senere er det onkel Paal som får samme mottagelse. Det er julaften og noen dager har gått siden hendelsene i blokken. Det var mye styr. Ambulanse, politi, naboer som fulgte med fra vinduene sine. Blodprøver, gipsing, vitneforklaringer, psykologisk evaluering. Solveig er uendelig trist, spesielt fordi hun føler seg skyldig for Lars sitt hopp, han fikk sannsynligvis ikke med seg at Solveig ble reddet og trodde han fulgte etter henne i døden. Samtidig vet Solveig at Lars var ruset, og da gjør man rare ting. Det var ikke uten grunn at han fikk byttet låsen på altandøren sin for en tid tilbake. Solveig har takket ja til å bli innlagt på en klinikk for rusavhengige. Om det offentlige dekker oppholdet er ikke klart enda, men hvis ikke har Paal sagt han vil gjøre det. Han har lagt ut leiligheten sin for salg. Forhåpentligvis vil salgsverdien bli høy nok til å dekke all gjelden hans. Og over nyttår vil han flytte inn til Solveig, passe på leiligheten hennes mens hun er innlagt. Når hun kommer ut, er planen at han skal bli boende på sofaen så lenge hun trenger det, og samtidig komme seg på beina økonomisk. Men i dag skal det kun nytes og koses. Kort tid senere sitter de ved bordet alle fem. Johnny, Amalie, Jonas, Paal og Solveig. For en gangs skyld klarer de å glemme hverdagens problem, delvis fordi de alle kjenner varmen fra de som ikke er til stede.

Klokken nærmer seg 02.00 natt til 1. juledag. Marita og Aksel har nettopp kommet hjem fra feiring hos Maritas foreldre, alle ble i fyr og flamme over de gode nyhetene. Marita har lagt seg, Aksel står på badet og pusser tennene mens han tenker på dagens hendelser. Det kom totalt overraskende på ham. De var jo enige om å ikke få barn, men så skjer det likevel. Fordi hun glemte å ta pillen. Det skal ikke være mulig. Hvor dum går det an å være? Men Marita er hans dumming, den deiligste og mest fantastiske dummingen han noensinne har truffet. På samme måte som Aksel er hennes dumming. Aksel spytter en siste gang, legger fra seg tannbørsten og ser seg i speilet. «Speil speil på veggen der, hvem lyver best i landet her?» «Du Aksel, du lyver best i landet her.» Aksel må smile. Han har løyet mange ganger; rett nok aldri tidligere for Marita; men aldri noensinne har han løyet så bra som han gjorde da hun slapp bomben. Aldri. Hva han skal gjøre med saken, vet han ikke, kanskje han får sette sine egne planer på vent en stund. Idet han forlater badet slår en tanke ned i ham. «Hva om grunnen til at han lyger så bra er at han faktisk ikke lyger?» Forvirret slukker Aksel baderomslyset, tusler inn til Marita og legger seg godt inntil henne.