Skikkelsen stirrer mot hushjørnet på andre siden av gaten. Det står en skygge i skyggen, lent opp mot veggen. Skikkelsens nese forteller ham at lukten kommer fra skyggen, men han får det ikke til å stemme. Luften er i tillegg dominert av …, av pepperkaker? Ja, definitivt pepperkaker. Skikkelsen lytter. En svak knaselyd. Skyggen i skyggen spiser pepperkaker. Rart. I tillegg til lukten Skikkelsen er på jakt etter, kjenner han også en helt vanlig lukt av mennesker, men om det er skyggen selv eller skyggens klær som lukter vanlig, klarer ikke Skikkelsen å avgjøre. Han må nærmere. Skikkelsen berører lommen lett, kjenner at innholdet er der, styrkedrikken han så sårt trenger i farlige situasjoner. Han lurer på om han skal ta en slurk nå, men bestemmer seg for å vente. Ingen grunn til å sløse med de edle dråpene. Skikkelsen begynner å gå tilbake dit han kom fra. Han har tenkt seg rundt kvartalet slik at han ved å runde hushjørnet kan overrumple skyggen i skyggen.

Ti minutter senere er Skikkelsen fremme ved hushjørnet, de siste meterne har han sneket seg lydløst frem. Nå står han og lukter og lytter. Lukten han har lett etter brer seg intenst i luften, men er allikevel nesten overdøvet av pepperkakelukt. Skikkelsen hører en voldsom knasing, ser for seg armer, ben og hoder bli avkappet og knust til småbiter før de forsvinner ned i et syrebad som eliminerer de siste bevis på mennene de engang var. Pepperkakemannpolitiet vil aldri klare å finne lik – og uten lik ingen mord. Det perfekte mord. Skikkelsen kjenner etter flasken på innerlommen, skal akkurat til å ta den ut, da han med ett hører en lyd bak seg. Skikkelsen bråvender, redd for at han har gått rett i fellen og er i ferd med å bli overrumplet. Skikkelsen rekker akkurat å se noe stort og lysende komme farende mot seg før hva-det-nå-er braser inn i ham. Han rakk akkurat å få armene opp for å beskytte seg, men styrkedrikken er fortsatt på innerlommen. Skikkelsen vakler, prøver å holde seg på bena, men er sjanseløs og dundrer i bakken med noe stort og svart over seg. «Er det slik jeg skal dø?» tenker Skikkelsen, mens han febrilsk prøver å frigjøre armene for å få tak i styrkedrikken. Overfallet dyttet Skikkelsen ut fra hushjørnet, og nå hører han den knasende lyden av pulveriserte armer, ben og hoder nærme seg raskt og faretruende.