Skikkelsen har akkurat lukket hånden om styrkedrikken da det store og svarte ruller av ham med et lite stønn og et sørlandsbløtt «Beklager, beklager så mye. Det er disse, unnskyld kraftuttrykket, hersens elsparkesyklene. De er så altfor vanskelige å kjøre. Uansett hvor mye jeg øver, går jeg før eller senere overende, enten det er i trikkeskinner eller dumme småstein som får meg ut av balanse.» Ordet «beklager» gjør at Skikkelsens bevegelser fryser – en morder vil vel ikke beklage seg – er det ikke nødvendig med styrkedrikken likevel? I lyset av en gatelykt ser Skikkelsen en mann i dress og frakk stavre seg på beina. Mannen har både hjem og albue- og knebeskyttere, dette kan ikke være en mann som liker risiko, han er sikkert en av dem som har alle pengene sine i banken. Fra sin venstre side hører Skikkelsen plutselig «Går det bra?» fulgt av en intens pepperkakestank. Skikkelsen vender hodet og ser en røslig kar med pepperkakesmuler i skjegget og en svært pepperkakeboks under armen. Et forunderlig syn. Pepperkakemannspiseren fortsetter «Jeg skulle gjerne hjulpet deg opp altså, men du vet, disse tidene.» «Ja, ikke sant» svarer Skikkelsen nøytralt, men fortsatt småforvirret. Skikkelsen snur seg mot høyre og ser mannen i dress bale med å få kontroll på elsparkesykkelen – hvis motor fortsatt er i full gang slik at den med et hves ormer seg rundt på bakken slik en slange hadde gjort hvis den hadde vært formet som en nitti graders vinkel. «Skal du bare ligge der? Er du skadet?» spør pepperkakemannspiseren. «Nei, jeg ble bare så forfjamset.» Skikkelsen setter seg opp og kommer seg sakte på beina. Kroppen kjennes fin, bortsett fra armene og brystet som fortsatt kjenner krasjet; og så rumpen og ryggen da, fra smellet i bakken. Men hodet ble reddet fra asfalten av reflekser i nakkemuskulaturen. Kroppen er fascinerende. «Forståelig, forståelig» sier pepperkakemannspiseren, grafser til seg en ny pepperkake fra pepperkakeboksen, og gir skjegget enda et hint av smuler. «Jeg skulle tilbudt deg en pepperkake, men du vet, disse tidene.» «Ja, ikke sant.» Mannen i dress har omsider fått kontroll på den løpske elsparkesykkelen og vender seg mot Skikkelsen. «Beklager, beklager igjen så mye. Det er så raskt og effektivt, men akk så vanskelig. Jeg prøvde å gjøre kollisjonen så skånsom som mulig. Se her, ta denne, et lite kunstverk som unnskyldning, jeg har mange, jeg kaller den Plutus.» Mannen i dress tar frem en liten figur, spriter den ned og hiver den over til Skikkelsen. Skikkelsen tar forundret imot og later som han studerer figuren mens han tenker seg om. Til høyre for seg har han ingen morder, men en idiot i dress. Til venstre for seg har han absolutt ikke den han lette etter, men en idiot med hodet i en pepperkakeboks. Men lukten av det han leter etter er intens her, det er noe med dette stedet. Skikkelsen blir stående, håper de to idiotene skal gå, så han kan utforske stedet. Men nei. Begge blir stående. Så Skikkelsen bestemmer seg for å heller komme tilbake i morgen. Han får ut et lite lystig «Ha en fin kveld videre» og forlater åstedet.

Skyggen ser først en skikkelse forlate hushjørnet. Så går mannen i dress på elsparkesykkelen og farer ukontrollert videre. Og kun en svær brande står igjen. Skyggen ser branden putte enda en pepperkake i munnen.