Rommet er tomt, så Skyggen kommer seg ut av sekken og legger lokket tilbake nøyaktig slik det var. Vel er Skyggen liten og sekken stor, men å sitte så sammenkrøpet var ikke enkelt, og Skyggens muskler trenger noen sekunder for å våkne til live igjen. Skyggen er på et stort kontor. En staselig pult i den ene enden, en møtekrok bestående av et lite bord, en sofa og et par stoler i den andre enden. Vinduer mot utsiden på en side og store glassflater mot de tomme kontorlokalene på andre siden. «Fint, og stille», tenker Skyggen, «bortsett fra de skrittene som nærmer seg.» Skritt! Skyggen prøver å løpe bak møtesofaen for å gjemme seg, men på halvsovende ben som plutselig måtte i action ender Skyggen med å dundre overende i stedet. Lyden av skrittene stopper. Total stillhet. Skyggen åler seg mot den nærmeste møtestolen idet noen banker på døren. Total stillhet. Lyden av en dør som åpnes samtidig som Skyggen smetter bak stolen. Lyden av høye hæler inn i rommet, de er vel ikke tilbake? Nei, det er kun høye hæler, ikke akkompagnert av Brandens tunge vintersko. Skyggen fikk ikke sett seg godt nok rundt i rommet til å være sikker på om stolen blokkerer synsvinkelen fra dørområdet, eller om deler av kroppen dens er synlig. Lyden av små skritt fyller rommet, som om kvinnen – selv om Skyggen vet det meste er lov i dag, må det da være greit å anta at en person på høye hæler er en kvinne; og det er for øvrig ikke skyhøye hæler, kun en liten oppbygning, Skyggen ser mellom sofa- og stolben – søkende ser seg rundt i rommet uten å helt vite hva hun vil. Skyggen åler seg så forsiktig som mulig mot sofaen som står like bortenfor for å komme bedre i skjul. Hjertet hamrer i brystet. Selv om Skyggen vet den er stille, høres både bevegelsene og hjertebankingen ut som Den Store Bøtteballetens oppsetning av Tsjajkovskijs 1812-ouvertur. Kvinnen tar et par skritt i retning møtedelen av kontoret, stopper, og mumler til seg selv «Det må være grunnen». Skyggen hører skrittene bli fjernere og fjernere og våger seg til å kaste et blikk rundt sofaens hjørne. Sekken ligger veltet på gulvet, Skyggen må ha revet den over ende i fallet. Kvinnen må ha kommet frem til at lyden kom fra den veltede sekken. Skyggen kryper tilbake bak sofaen og legger seg til å vente.

En stund senere hører Skyggen Brandens stemme i det fjerne, han ler, kvinnen ler, Skyggen skulle igjen ønske den hadde Brandens mennesketekke og omgjengelighet, men men. Sofaen vibrerer godt når Branden setter seg og praten med kvinnen fortsetter. Skyggen irriterer seg grønn over alt maset, men minner seg selv på at det er nødvendig for å virke troverdig. Etter noe som virker som langt om lenge og lenger enn langt, reiser omsider Branden seg og den stakkars sofaen får hvile. Skyggen hører sekken løftes fra gulvet og at de to igjen forlater rommet. Skyggen ser så vidt over sofaen, ingen i sikte verken på kontoret eller utenfor, stikker armen rundt sofaen og kjenner mellom sofaputene. Panikken begynner å bre seg – klarte ikke den svære idioten å gjøre det han skulle – idet Skyggen kjenner noe hardt, og dens små fingre lukker seg rundt et nøkkelkort.