«Folk flest er ikke galninger.» Tanken surrer gjennom Julias hode for n-te gang mens hun stirrer nedover den forlatte landeveien. «Folk flest er ikke galninger. Folk flest er helt normale.» Julia skyver et par hårstrå bak øret og prøver å smile optimistisk mot Julieta. Julieta smiler glad tilbake, og Julia trekker et indre lettelsens sukk. Lettet fordi Julietas smil må bety at Julias nervøsitet ikke er synlig på overflaten. Lettet fordi et eneste argument fra Julieta ville fått henne til å skifte mening. Julia og Julieta. Julieta og Julie. J2 som vennene kaller dem. Da Julia uten mål og mening la ut på backpacking sommeren for snart halvannet år, siden visste hun ikke hva hun skulle forvente. Hun håpet på spennende steder, nye folk. En og annen flørt. Opplevelser. Men en bestevenninne? Nei. Den tanken hadde ikke slått henne. Men det var det som skjedde. Etter måneder på veien med opphold av ulik varighet på slitte hospits, ispedd et og annet Airbnb-opphold, var hun tilfeldigvis i nærheten av Madrid. Å besøke den spanske hovedstaden var ikke planen – for mye folk og for dyrt – men da Mamma under en telefonsamtale fikk vite Madrid kun var en dagsreise unna, hadde Mamma insistert på å spandere et par netter på et skikkelig hotell. Julia ville oppleve noe nytt, ville klare seg på egenhånd – at foreldrene hadde spyttet inn et godt støttebeløp til turen var allerede glemt – og hadde sint brutt samtalen. Bare for å angre sekunder etterpå. Noen netter på et normalt hotell – uten innsektsbefengte hospitssenger og nistirrende Airbnb-tenåringssønner – hadde vært for fristende. Så hun hadde krøpet til korset, og Mamma hadde booket et rom i Madrid. Et stort rom viste det seg. På et lite og koselig hotell av god kvalitet. Julia husker fortsatt opplevelsen. Den velkledde resepsjonisten som så skeptisk på henne, uvasket og uflidd som hun var, følelsen da hun åpnet romdøren og så sengen, for ikke å snakke om badet. Med dusj. Varm dusj så lenge hun ønsket. Følelsen av renhet. Og ingen Airbnb-tenåringssønner som tilfeldigvis var utenfor badet hver gang hun var ferdig med å dusje, i et absurd håp om at hun skulle komme ut fra badet naken og kaste seg over dem.

Under hotellfrokosten neste morgen hadde det skjedd. Julia hadde forlatt bordet sitt for å hente påfyll, og da hun kom tilbake var bordet ryddet og en jente på hennes egen alder satt der. Julia så først spørrende på henne, før blikket begynte å lete etter et nytt bord. I øyekroken så Julia jenten ved bordet smile og veive med armene, så hun snudde seg mot jenten igjen. Og fant en venninne for livet i Julieta.

De hadde brukt det neste året på å reise på kryss og tvers på den iberiske halvøyen. Fra Tarifa i sør til Bilbao i nord, fra Lisboa i vest til Andorra i øst. Og veldig mye av det imellom. En dag her, et par måneder der. Et uendelig antall strøjobber; alt fra diverse klubb- og restaurantjobber i så utfordrende antrekk at det føltes som å være naken; til hardt fysisk arbeid med trælete, gamle menn som opprinnelig mente ‘små piker’ ikke hadde noe der å gjøre.

Den siste måneden hadde de tilbragt i Julietas hjemby, en liten landsby ikke langt fra Cáceres, men nå var tiden forbi. Julia skulle egentlig vært hjemme allerede i august, for å begynne på en eller annen utdannelse, men hun hadde utsatt hjemreisen til januar. Og vel hjemme ville hun jobbe et halvår til før studiene. Foreldrene hadde ikke likt det. Ett års pause før studiene hadde de likt. Men ett år på reise, og enda ett år med dels reise, dels jobbe … Det hadde de ikke blitt glade for. ‘Du kan ikke utsette voksenlivet. Du må få deg en utdannelse’. Ja vel. Men de har vel rett. Det er på tide å komme seg hjem til Norge. Mamma hadde tilbudt seg å betale for flybilletten, men Julia hadde avslått. Unødvendige flyturer er en belastning verden ikke trenger. Dessuten kunne det vært greit å avslutte turen som hun startet den, backpacke alene gjennom Europa. Første gang, for snart halvannet år siden, hadde det vært en nervøs opplevelse, første gang på tur alene. Hun hadde tilbrakt mye tid alene på hospitsene og på Airbnb-rommene, litt for sky til å slå seg løs på egenhånd. Men nå? Julia var nysgjerrig på hvordan det ville føles, på hva hun ville gjøre. Ønsket å strekke turen litt lenger. Unngå å komme hjem for tidlig til den harde virkeligheten. Men nå er det på tide. Litt for å rekke tilbakekomsten til butikkjobben 2. januar, men mest for å rekke julen. Jul hjemme i Norge.

Bilen som kommer mot dem, blinker og senker farten. Endelig en som har plass til en haiker. En gammel mann i en gammel bil. De hilser. Han popper opp bagasjerommet. Julie legger sekken i bagasjerommet, gir Julieta en siste klem, og setter seg i bilen. Med et host starter bilen, og Julia er på vei hjem, mens hun i speilet ser en vinkende Julieta.