Store, golde og åpne områder farer forbi bilvinduene; fra radioen lyder gammel spansk musikk. Gamlingen – hvis navn antageligvis er Pau, det er vanskelig å skille det ene ordet fra det andre i mannens gutturale uttale – hoster om kapp med bilen; mens Julias tanker vandrer vekselvis til fortiden og fremtiden. Akkurat nå har tankene stoppet i Zaragoza, en fin vårdag for et halvt års tid siden. Hun og Julieta hadde truffet et par gutter, Pepe og Eduardo, ved frokosten på en av byens mange kafeer. Sammen hadde de fire herjet rundt i byen hele dagen, før Pepe og Eduardo hadde invitert dem ut å spise på en koselig restaurant med god mat og vin for deres regning. Man kan snakke om likestilling og alt, men av og til må da guttene få lov til å spandere, så de hadde takket ja og blitt med dem.

Da måltidet var omtrent ferdig, og bare et par halvtomme glass stod igjen, hadde Julia og Julieta tatt en tur på toalettet – sett i ettertid en svært dårlig ide, men må man så må man. På vei tilbake til guttene, så de servitøren stå ved bordet deres diskutere opphetet med en eldre mann, antageligvis sjefen. Pepe og Eduardo var ingen steds å se. Julia hadde bråstoppet da hun så oppstyret, og Julieta like så. Julia lot øynene fare over lokalet, Pepe og Eduardo var ikke ved baren eller noen andre steder i lokalet. «Kan de være på do?» spurte Julia. «Neei» Julieta dro på det, «tror du ikke de er raskere enn oss?» «La oss sjekke.» De gikk tilbake til toalettene og åpnet døren til herretoalettet. Ingen, bortsett fra en sint, eldre spanjol. Da de vendte tilbake i restaurantlokalet kunne de se en tredje person ved bordet deres, diskusjonen virket enda mer opphetet, og de hadde begynt å rydde av bordet. Med ett skjønte Julia det. «Pepe og Eduardo har stukket av fra regningen.»