Julia slamrer småforvirret hånden mot mobilen, den irriterende alarmen stopper, og hun slumrer av igjen. På andre ringerunde får hun omsider skrudd på lyset og gnidd søvnen halvveis ut av øynene. Julia skal til å stå opp, da hun ser at puten og dynen ved siden av hennes virker å ha vært brukt. «Nei? Jeg har ikke …» tenker hun døsig. Julia ser seg rundt. Det lille rommet er tomt. Hun lytter. Ingen lyd fra badet. Hjernen har omsider fått surret seg i gang, og hun tenker tilbake på gårsdagen. De ble sittende en stund etter at Pau hadde gått, før los dos skvaldros hadde fulgt henne tilbake til hotellet og dro for å «finne noe liv» mens hun hadde tatt kvelden. Julia hadde bare drukket et par glass, kun vært lett beruset, og hadde uansett ingen problemer med å huske gårsdagen. Hun la seg alene, hun våknet alene – hun må ha breiet seg i natt og sovet på begge sider av sengen. Det kan ikke være andre forklaringer.

Julia hiver seg i dusjen og har knapt kommet ut; med ett håndkle surret rundt kroppen, og et annet rundt håret; idet det banker lett på døren. Hun nøler et øyeblikk. Før hadde hun aldri åpnet døren i et slikt antrekk, men etter lang tid på reise har hun opplevd sin andel av felles sovesaler og dusjer på deling, så hun driter i det og åpner døren på gløtt. Det er Pau. «Quince minutos.» Femten minutter. Han snur seg og går. Julia får på seg klærne, sjekker ut og legger sekken i bagasjerommet fjorten minutter senere, mens hun ser Randy og Mark komme halsende mot bilen. Klokken er over åtte, det er lyst og Pau har vært grei med tanke på sovetid. Julia åpner bildøren og blir møtt av duften av frokost. Pau har handlet. Mark flerrer opp dollarsedlene, dumme amerikanere, gidder ikke bruke den lokale valutaen. Pau stikker noen sedler i lommen og gir tilbake resten. «Cost only.» Mark nikker, og snart er de på veien igjen.

Landskapet ruller endeløst forbi, og los dos skvaldros blir raskt til los dos sovos der de ligger med hodet mot hvert sitt vindu. Pau virker å være helt i sin egen verden, ser intet annet enn veien, mens Julia benytter muligheten til å nyte roen. Mesteparten av tiden holder Pau seg til de mellomstore veiene, noe som passer Julia bra fordi det er mindre trafikk og mer å se på. Rett nok er det viktig å komme hjem til jul, men hun har fortsatt god tid. Nå ser hun på kartet på mobilen, lurer på hvor hun skal reise. Hun har vært mye i Spania det siste året, så at Pau kjører i retning Frankrike passe henne godt. Men skal hun ta rakeste veien gjennom Frankrike og Tyskland – hun kjenner det pirrer i magen ved å tenke på Tyskland og hva hun opplevde der sist – eller en mer østlig rute med Nord-Italia, kanskje Kroatia, før hun vender nesen nordover igjen. Julia kjenner bilen bremse og hun løfter blikket. De har truffet en saktekjørende kø. Grenseovergangen til Frankrike nærmer seg.