Det er en av de mindre grenseovergangene, og tollerne Julia lenge har sett på avstand virker mest som om de har siesta. Ikke ser de ut til å være enige med seg selv heller. Den tykke tolleren vinker inn biler i ett sett, mens den tynne tolleren vinker bilene videre, så bilførerne blir usikre på om de skal stoppe eller kjøre rett gjennom, og alt tar mye lenger tid. Omsider er det deres tur til å passere, men den tykke tolleren vinker igjen – denne gangen uten protest fra den tynne kollegaen. Tykken smiler triumferende, mens Tynnen rister oppgitt på hodet og trekker på skuldrene. Pau svinger inn på kontrollområdet og to av Tykken og Tynnens kollegaer kommer mot dem. Det begynner bra, noen høflighetsfraser mellom dem og Pau gjennom vinduet, men så kommer en tredje toller med hund. Hunden synes det er noe interessant med bagasjerommet, så Pau går ut for å åpne. Julia benytter muligheten til å strekke på bena og går også ut, mens Mark og Randy omsider har våknet og ser seg forundret rundt i baksetet. Pau åpner bagasjelokket, et av disse gammeldagse som ikke henger sammen med bakvinduet, og hunden virker interessert i Julias sekk. Julia ser forvirret på tolleren og hunden, mens en annen toller åpner sekken, og sekunder senere tar opp en liten, hvit pakke fra bagasjerommet.

Pau stirrer kaldt og rolig på tollerne, mens Julia kjenner hjertet i halsen og tidligere medieoppslag med unge, dumme nordmenn dømt til livstid i elendige søramerikanske fengsler virre gjennom hodet. Hun prøver å roe seg ned, trekke pusten og hviler hendene på knærne. Dette er Spania, ikke Bolivia. Fengslene kan da ikke være så gale her? Ikke er det min pakke heller. Men det er min sekk. Hjernen skvulper og skvalper mens panikken stiger, og hun hører Pau si noe om vann i bilen, før tollerne roper at de skal holde seg unna bilen. Pau hiver nøklene til tolleren. «You key. We water car. Then go house.” Tollerne virker å akseptere dette, og Julia leneglir seg støttende langs bilen i retning forsetet. I øyekroken ser hun Pau snuble i sine egne ben, og ta seg for slik at bagasjelokket smeller igjen og stenger inne sekken, til høylytt klaging fra tollerne og tilsvarende høylytt beklagelse fra Pau. Julias knær treffer den nedre dørkarmen på bilen, og hun lener overkroppen inn etter flasken sin. I baksetet er Mark og Randy nå lysvåkne med redde glimt i øynene. Mark spør med en høylytt pipestemme hva som skjer, da alt plutselig skjer samtidig. Pau glir inn i førersetet som en brusende elv, mens bilen simultant hoster i gang og Julia kjenner en gammel, ru neve lukke seg rundt halsen idet bilen hopper framover. Julia kjenner lufttilgangen forsvinne, og rekker å tenke «Nå dør jeg», mens hun dras innover i bilen etter halsen.