Julia prøver å kjempe imot, men kraftige hender lukker seg rundt begge armene hennes, mens hele hennes verden beveger seg som en bedugget slalåmkjører. I viraken ser Julia bare hoppende bruddstykker av noen bilder, men hun kjenner hendene, mange hender, over hele kroppen. Akkurat som den gangen. Altfor mange hender, hun er kvalm, vil si nei, vil skrike NEI av full hals, men hun får ikke frem en lyd. Hodet er totalt utkoblet, og hun aner ikke om hun er død eller i ferd med å bli voldtatt av disse hendene, eller kanskje begge deler på en gang, en slags dødsvoldtekt. Med ett er hun i vater igjen, hun kjenner noe rundt magen, og hører et klikk. Øynene klarer å fokusere, og hodet sveives sakte i gang igjen som en av disse gamle bilene.

Julia sitter i baksetet, mellom Randy og Mark. Passasjerdøren hun nettopp kom inn vingler frem og tilbake, mens Pau kjører slalåmrally mellom betongsperrene som er satt opp for å sørge for lav fart og forhindre rømninger. Der er de gjennom, og bilen og Pau hoster om kapp, mens Julia kjenner en akselerasjon hun aldri trodde denne bilen kunne klare. Pau legger seg midt i veibanen, fløyter som en galning og tvinger de andre bilistene i begge retninger til å kjøre ut til siden. Julia åpner munnen for å si noe, men en nitti graders bråsving inn på en mindre sidevei gjør at overkroppen i stedet havner i fanget på Randy. Hadde det ikke vært for beltet rundt magen hadde hun sikkert flydd ut vinduet som en liten blåfugl.

Det som nå følger er en skremmende taushet, kun avbrutt av kjøringens intense bråk, inn på stadig mindre veier i høye fjellpass med en ravine på høyresiden. Plutselig tar Pau av fra veien inn til venstre mellom gamle trær. Han snur bilen 180 grader og stirrer intenst fremfor seg. «Thelma and Louise. Thelma and Louise». Julia vender blikket fremover. Mot ravinen. Og mot … noe gammelt treverk som ligner på … en rampe? «Thelma and Louise.» Bilen akselererer. I det fjerne høres sirener. Øyeblikket etter er de i luften.