Tiden flyr når man har det gøy. Og gøy har de det. Severdigheter og byliv på dagen, kultur- og uteliv på kveld og natt. Julia har sin alenetid – vandrende i de smalere gatene; smakende og luktende på de mindre torgene de fleste turistene ikke finner; gatekafeer i solen; samtaler med fremmede. Flaks med været, mye sol, og temperaturer ikke langt under 20 grader, noe som er varmt for årstiden. Men hun tilbringer også mye tid med Mark og Randy. De viser seg, nok en gang, å være langt fra så gale som hun først trodde. Spesielt Mark, han er litt mindre amerikansk enn Randy. Og så betaler de for alt de gjør felles; hotell, mat transport og det som er. Julia ser at Randy ikke helt liker at de legger ut for henne, men da trekker hun frem smuglingen igjen – de skylder henne det, og Randy drar frem lommeboken igjen. De har tydeligvis mer penger enn hun noen gang har hatt. Julia lurer på om det er smuglerpenger, men har kommet frem til at det er best å la det ligge. Samtidig som Julia lar guttene betale, er hun bevisst på at det går en grense. Så lenge de føler at de skylder henne det, er det bare å få de til å betale. Men hun vil for all del unngå at de begynner å føle at hun skylder de noe, og at de begynner å forvente noe i retur. Så hun tar på seg rollen som wingwoman. Ikke at det hjelper stort. Mark har en egen evne til å trampe i baret og salaten samtidig, mens Randy både prøver for hardt og er for selvsikker, med det resultat at de fleste han prøver seg på kun blir halvinteresserte. I går gikk det spesielt gale, da Mark, litt for bedugget, snublet i sine egne ben og tok med seg to venninner i fallet. Hun ene begynte å blø, det var ikke et pent syn. Randy fikk det med seg, og spratt opp for å hjelpe, med det resultat at han veltet hele bordet, som igjen veltet kvinnen han snakket med. Julia så det hele fra avstand og holdt på å le seg i hjel. Noe som irriterte franskmannen hun snakket med halvt i hjel.

Så i dag. Ingen kvinner, ingen menn. Bare ett bord, god drikke, bakgrunnsmusikk på scenen i andre enden av lokalet, og tre kompiser som har det hyggelig. Bortsett fra at Mark smugkiker på henne når han tror hun ikke ser det. Han er jo litt søt da, men hun føler ikke noe for hverken ham eller Randy. På den annen side – når man først er i Frankrike … Hun har aldri tenkt en slik tanke før; Mark og Randy. Tanken er faktisk litt pirrende. Og om det skulle bli rart, kan hun dra i morgen. De drar tilbake til USA, og hun vil aldri se de igjen.

Tankerekken avbrytes av at Mark tar frem noe som ser ut som tre hasjsigaretter. Han rekker en av dem mot Julia, som svarer «Det er røykeforbud her. Du må ut. Og nei takk. Du skal ikke like gjerne ta frem kokainen også?» Mark ser uforstående på henne. «Hva mener du?» «Kokainen.» Det kommer et «Hæ?» fra Mark. Julia rister oppgitt på hodet og fortsetter «Jeg har ikke peiling på sånt, men antok det var kokain, det hvite pulveret.» Mark og Randy skjønner fortsatt ingenting. Men det gjør plutselig Julia.