Det er rart med det. Hvordan man kan se noe, uten å egentlig legge merke til det, uten å skjønne hva det er. Tolleren på grensen hadde noe i begge hendene. Noe hvitt i høyrehånden; det var dette han holdt frem, dette han ville vise at han hadde funnet; men han hadde da noe i venstrehånden også. En større pose med et eller annet mørkere i. Guttenes hasj i venstrehånden. Paus kokain i høyrehånden. Med ett er Julia tilbake på den lille tollstasjonen. Hun kjenner pulsen stige, blikket bli fjernt, kjenner angsten. Er i ferd med å få panikk igjen. Kjenner tollerens arm rundt skulderen, kjenner han dra henne inntil seg, hører ham si «Går det bra»? Julia rykkes tilbake til her og nå, og stirrer rett i ansiktet på Mark, som holder rundt henne. «Går det bra?» Julia kjenner pulsen synke og stotrer frem et ja. Men humøret har endret seg helt. Hun har fortrengt hendelsen på grensen. Fortrengt at de er ettersøkte, de må da være ettersøkte? Glemt planen om å komme seg hjem til Norge så raskt som mulig. Eller i det minste ut av Frankrike. Og så har hun vært her i Nice, ikke en full dagstur med bil fra grensen engang, og rotet rundt i flere dager i stedet. Hun betalte kontant på bussen, bussen hadde ikke overvåkningskamera, og hun gjorde ikke noe som skulle tilsi at noen ville huske henne lenge etterpå. Men Mark og Randy … Los dos skvaldros gjorde mye ut av seg på bussen. Men de satt inne i bilen under hele tollpasseringen. Ingen grunn til at noen skulle koble to amerikanere på en buss med to passasjerer fra tollpasseringen. På den annen side, politiet har sine metoder. På tide å komme seg videre.

«Jeg reiser videre i morgen.» sier hun. Guttene blir overraskede, lurer på om de har gjort noe galt. Julia svarer at hun må sove, men at de kan snakkes under frokosten. Hun reiser seg fra bordet og går. Sekunder senere følger de etter, de kan ikke la henne gå alene på nattestid. Julia smiler, de har da litt manerer. Ved hotellet drar de videre ut i nattelivet, mens Julia tar trappene opp til rommet sitt. Med døren godt låst bak seg får hun av seg ytterklærne, tar en rask tur på badet, og skal til å hoppe i sengen, da hun begynner å stusse. Det er noe feil her, er det ikke? Julia ser seg rundt, men alt er som da hun forlot rommet i morges. Det lille bosspannet er rett nok tømt, såpedispenseren på badet fylt på. Men ikke noe mer. Julia trekker på skuldrene og vender seg mot sengen igjen. Og ser hva hun la merke til. Sengen er godt oppredd, som den har blitt hver dag av rengjøringspersonalet, men i dag er det en fordypning i sengen og på puten. Noen har lagt der. Og det må være nylig. Julia får brått flashback til Spania, til det lille hotellet før grensen, følelsen hun hadde da hun våket med en liten bakrus og syntes det så ut som om noen hadde lagt i sengen ved siden av henne. Det grøsser nedover ryggen hennes.

Julia ser seg urolig rundt. Rommet er da tomt er det ikke? Hun ser seg rundt. Åpner skapet. Tomt. Ser bak sofastolen, ser inn på badet, tomt tomt. Drar i romdøren, godt låst. Trekker et lettelsens sukk, helt til hun kommer på at hun ikke har sjekket under sengen. Julia går mot sengen, trekker pusten dypt, setter seg på knærne, og bøyer seg ned for å kike.