Det var selvfølgelig ingen under sengen, men Julia klarte ikke bli kvitt tanken på at noen hadde vært på rommet, og sov urolig hele natten. Morgenen etter spiste hun en god frokost, og ble enig med Mark og Randy at det var på tide å skilles. De fulgte henne til togstasjonen, og kort tid senere satt Julia på et tog til Italia.

Julia ser pusten bli til damp i luften. Jammen er Varese kaldt på denne tiden av året, men allikevel ingenting opp mot en norsk vinter. Julia står på en liten topp i naturområdet Campo dei Fiori, og nyter utsikten en kjølig morgen. I det fjerne ser hun en enslig vandrer bevege seg i hennes retning, men ellers er hun alene til å nyte stillheten. Det gjorde godt å komme seg unna bylivet en stund, få kjenne på frisk luft og se natur igjen. Det får henne til å tenke på Norge. Kalenderen viser godt inn i desember nå, og det er ikke lenge til jul. Tanken på jul, kombinert med naturen, gir henne hjemlengsel, det er på tide å se de hjemme igjen snart. Men samtidig har hun god tid. Med bil og båt tar det knapt ett døgn å komme seg fra Varese til Oslo. Rett nok har hun ikke bil, men det illustrerer i det minste at det ikke tar lang tid.

Julia liker å se utover, se solen stige i det fjerne, og blir stående lenger enn hun har tenkt til. Hun begynner å lure på om hun skal komme seg videre, da hun med ett hører hosting og en velkjent stemme bak seg. Julia snur seg og ser til sin store overraskelse Pau. Den gamle spanjolen står få meter bak henne og støtter seg på en stokk. «Hva gjør du her?» spør Julia overrasket, mens hun tenker at dette umulig kan være tilfeldig. «Du har noe som er mitt.» Pau ser uutgrunnelig på henne. Julia kjenner hjertet hoppe, men får på refleks spyttet ut et «Nei.» «Jo.» Pau tilter hodet svakt sidelengs og borrer blikket dypere i henne. «Amerikanerne har det ikke. Så da må det være du som har det.» Julia kjenner en stigende redsel, og nekter igjen, før hun brått tenker på Mark og Randy. «Har du snakket med Mark og Randy?» «Ja, og de har det ikke.» «Og det er ikke på ditt hotellrom, altså har du det på deg.» Pau tar et steg nærmere. Julia bråsnur og legger på sprang nedover bakken. Det best å komme seg unna. Ja Pau er gammel, men gamle folk er seige og han er mann, så han er sikkert sterkere henne. Men med den hostingen kan han umulig være i stand til å løpe noe særlig. Julia kjenner en lettelse av å komme seg unna, da noe smeller i bakhodet hennes. Hun prøver holde seg på bena, men kommer helt ut av balanse av treffet, og ender opp med et slags svalestup nedover den rimfrostige gressbakken. Med hendene først glir hun inn i et buskas. Bak seg ser hun Pau komme somlende, ustø i det ulendte terrenget uten stokken. Stokken ligger litt lenger oppe i bakken, det må ha vært den som traff henne i bakhodet. Julia prøver å kave seg ut av buskaset mens hun ser Pau komme nærmere og nærmere. Omsider kommer hun seg fri fra buskkaoset og legger på sprang på ny.